Er buddhismen deterministisk?

Finnes det fri vilje i buddhismen eller er alt forutbestemt? For å svare på det, må vi forstå rollen av karma i buddhismens etikk.

Jeg er blitt bedt om å belyse spørsmålet: Er buddhismen deterministisk? Determinisme betegner her en oppfatning om at alt som skjer i naturen er forutbestemte årsakssammenhenger og at dette også gjelder menneskenes handlinger, og at det derfor ikke finnes noen fri vilje. Determinisme er læren om at alt er forutbestemt.

Buddhisme er navn på et stort mangfold av religiøse og rituelle tradisjoner og sub-tradisjoner som er blitt del av en rekke etniske og nasjonale kulturer. Det finnes ikke én buddhisme. Moderne buddhisme, som hevdet at det finnes en buddhisme som sådan, er bare én retning innen buddhismen. Jeg bruker ordet buddhisme med referanse til dette mangfoldet.

Hvorfor reises spørsmålet om buddhismen er deterministisk? Kanskje fordi buddhismen har en lære om ikke-selv, anātman. I vestlig tenkning sees ofte et autonomt selv som forutsetning for fri vilje. Eller kanskje noen tror at ideen om karma leder til fatalisme, fordi karma styrer en del av forutsetningene for ens liv. Buddhismens pratītyasamutpāda, den gjensidig betingede samoppståen postulerer årsakskjeder som grunnlag for eksistensen, men der er poenget at vi har frihet til å bryte kjeden ved å stoppe begjæret, som var Buddhas budskap i hans første tale, Dhammacakkappavattanasutta.

 

Karma i śramaṇa-tradisjonen: Jainismen, Buddhismen og Ājivika

Buddhas lære var en del av śramaṇa-tradisjonen som utfoldet seg i Magadha i østre del av Gangesdalen i århundrene før vår tidsregnings begynnelse. Tre śramaṇa-tradisjoner overlevde i mer enn tusen år, og to av disse, buddhismen og jainismen blomstrer fremdeles. Den tredje, som fortsatte å eksistere til 1400-tallet, het ājīvika. Ājivika skal ha vært deterministisk i sin forståelse av karma. Synet på karma i śramaṇa-tradisjonene var at all karma var negativ og noe man måtte bli kvitt. Ved å la være å handle, det vil si oppnå ubevegelighet i tanke, ord og kropp, produserte man ikke ny karma. I jainismen tenkte de at en slik askese også tilintetgjorde gammel karma, og dermed ble frigjøring mulig. I tidlig hinduisme, var løsningen å adskille bevisstheten fra materien, for bevisstheten ifølge dem var uforanderlig og tar egentlig ikke del i karma. Ājīvikas skal ha hevdet en lære om at alt var forutbestemt (niyati, “skjebne”) og det eneste man kunne gjøre var å la karmaen gå sin gang til det ikke var mer igjen. Dette var det ikke mulig å påvirke. Man måtte bare holde ut. De var asketer, men mente likevel det ikke var noe man kunne gjøre. At noen ble asketer, ble tolket som at deres karma nærmet seg slutten. Det fantes også i oldtidens India en retning som mente at alt var tilfeldig. Det var ikke mulig å finne ut hva som var årsak til hva fordi det ikke fantes universelle sammenhenger. Buddha tok avstand fra begge disse retningene.

Buddhismen er middelveien, og buddhismen kan også beskrives som middelveien mellom disse to synspunktene, læren om at alt er forutbestemt og læren om at alt er tilfeldig. Buddhismen psykologiserte karma og gjorde det til noe mentalt. Buddha var opptatt av at folk skulle gjøre de rette moralske valgene på bakgrunn av grundig refleksjon og ikke la seg styre av hat, begjær og uvitenhet. I buddhismen er karma viljen, intensjonen i handlingen. Buddha skilte mellom sunne eller velgjørende (kuśala) og usunne eller skadelige (akuśala) handlinger (karma), og dette er knyttet til vilje og til analyse av situasjonen. Kuśala karma bygger på forståelse og godhet. Handlinger preget av forblindelse og hat, gir mindre negative resultat enn de samme handlinger utført kalkulert og med en klar forståelse. Dette er det motsatte av determinisme.

 

Intensjon og kunnskap: Den buddhistiske psykologiseringen av karma

Peter Harvey i An Introduction to Buddhist Ethics (2000) har foreslått at buddhismen har en femfoldig gradering av handlinger etter grad av intensjon og kunnskap:

Bilde: Knut Axel Jacobsen

Norbulingka Institute i Dharamsala i India, hovedaltaret. Bilde: Knut Axel Jacobsen

  1. Ikke-intensjonelle handlinger, som er for eksempel det å tråkke på en maur ved et uhell. Dette får intet negativt karmisk resultat fordi det ikke er en villet handling.
  2. Hvis man vet at en handling er ond, men ikke har selvkontroll slik som ved galskap. Dette får intet negativt karmisk resultat.
  3. Hvis man gjør en ond handling, men man er uklar eller tar feil om objektet som blir påvirket av handlingen. Et eksempel er måten en ulv som har blitt fanget i en dyregrav-felle i Sanskar i Ladakh drepes ved at man kaster steiner på den med ryggen vendt mot den. Dermed vet ikke deltakerne hvem sine steiner som dreper den.
  4. En ond handling som man intenderte å gjøre, med full kunnskap om hva man gjorde, men også visste at var er en ond handling.
  5. Den dårligste karma får den som gjør en ond handling som er intendert, med full kunnskap om hva man gjør, men som ikke skjønner at det er en ond handling.

I disse eksemplene er intensjon og forståelse avgjørende.

 

Hovedforskjeller på determinisme og Buddhas lære

Buddha la vekt på at fatalisme og ideen om karma var helt forskjellige. Karma betyr at folk lager sin egen fremtid. Det er to hovedforskjeller på læren om at alt er forutbestemt og Buddhas tenkning om karma:

  1. Menneskene har valg. Deres valg er ikke resultat av tidligere karma, men karmiske følger kan påvirke hva slags handlinger personer tenker å gjøre, på grunn av den personligheten de har utviklet gjennom mange år.
  2. Ikke alt som skjer med en person skyldes karma. Sykdom eller negative følelser kan ifølge buddhismen oppstå fra mange årsaker, slik som fysisk ubalanse i kroppen, årtidsendringer, opprivende omstendigheter, andre personers handlinger, og modning av karma, som altså bare er en av disse årsaker. Resultat av karma er ens form for gjenfødsel, dvs. art man fødes som, samfunnsklasse ved fødsel, generell personlighet, avgjørende gode og dårlige hendelser som skjer med en, og måten man oppfatter verden på. En person kan aldri vite hva ved en situasjon eller hendelse som skyldes karma, og en buddhist skal derfor aldri passivt godta sin situasjon, men alltid forsøke å forbedre den. Buddha kritiserte de som så på all opplevelse og handlinger som forårsaket av karma eller av en guddom, eller som bare tilfeldig.

Astrologi og spådomskunst blir brukt av buddhister for å avlede hva karmaen deres kommer til å gjøre med dem, og slik kunne beskytte seg mot negative konsekvenser ved hjelp av amuletter eller parittaer.

Ideen om karma kan også få folk til å godta en situasjon som de ikke kan gjøre noe med, og gjøre dem i stand til å leve med det slik at de ikke blir sinte og på den måten få dårlig karma.

SE OGSÅ!

Einar Thomassen (2014) Hva er et orakel?

Michael Hertzberg (2015) Hvordan bidrar buddhistiske munker til vold?

Trykk for å vise

Refleksjonsspørsmål

  • Hvordan henger forståelse og intensjon sammen med karma?
  • Hvordan kommer dette til uttrykk i den femfoldig gradering av handlinger?
  • Hvorfor får den personen dårligst karma som gjør en ond handling som er intendert, med full kunnskap, men som ikke skjønner at det er en ond handling?

Litteraturtips

Bronkhorst, Johannes (2011): Karma. Honolulu: University of Hawai’i Press.

Federmann, Asaf (2010): “What kind of free will did the Buddha teach?” Philosophy East and West 60 (1): 1–19.

Harvey, Peter (2000): An Introduction to Buddhist Ethics. Cambridge: Cambridge University Press, 2000.

Jacobsen, Knut A. (2012): Buddhismen. Oslo: Pax.