Hva er en apokryf?

Hvem var jomfru Marias foreldre, hvordan var hennes barndom, og hvordan døde hun? Hvordan fikk erkeengelen Mikael sin posisjon som leder for de himmelske hærskarer? Hva var den egentlige årsaken til at djevelen ble kastet ned fra himmelen? Hvem var det egentlig som skapte verden og de første menneskene, og hvordan? Slike spørsmål får du kanskje ikke tilfredsstillende svar på ved kun å lese Bibelen. Du finner imidlertid svar på alt dette og mere til i såkalt «apokryfe» kristne tekster.


Hva er en apokryf?

Slik tilfellet er med de fleste kategorier i religionshistorien er det ulike definisjoner på hva en apokryf er for noe. Ordet i seg selv kommer fra gresk og betyr «skjult» eller «hemmelig». Blant de tidlige apokryfe tekstene er da også enkelte som betegner seg selv nettopp som apokryfer, slik som f.eks. Johannesapokryfen, eller Johannes’ hemmelige bok som tittelen kan oversettes til. Begrepet ble imidlertid tidlig tatt i bruk i langt videre betydning som betegnelse på bibeltekster som ikke endte opp som integrerte deler av Bibelen som vi kjenner den i dag – og da i negativ betydning. Også i moderne forskning brukes begrepet om ikke-kanoniske bibeltekster, men ikke nødvendigvis med negativt fortegn. Og mens det tidligere var vanlig å begrense kategorien til kun å omfatte tekster forfattet i de aller første århundrene e.Kr., har det i senere år vært en økende tendens til at begrepet brukes om slike tekster uavhengig av når de ble forfattet. På denne måten kan vi forstå fenomenet løsrevet fra diskusjoner rundt Bibelens opphav. Selv foretrekker jeg å definere apokryfer rett og slett som tekster som bygger videre på den bibelske historieverdenen (fra både det Gamle og det Nye Testamentet) og som påberoper seg å være forfattet av en person med direkte tilknytning til denne historieverdenen.[1] Et flertall av disse tekstene er faktisk tilskrevet apostler, evangelister, eller apostlenes disipler. Vi finner f.eks. kjente tekster som Thomasevangeliet, Filipsevangeliet og Jakobs forevangelium, og mer ukjente tekster som Johannes’ mysterier og Erkeengelen Mikaels innsettelse, sistnevnte tilskrevet apostelen og evangelisten Johannes.

Hvem produserte og leste apokryfer?

Kristne har opp gjennom historien debattert hvilke tekster det skulle være lov å lese, og begrepet «apokryf» har ofte blitt brukt som betegnelse på forbudte eller uautoriserte bøker. Man kan derfor kanskje bli ledet til å tro at det stort sett har vært såkalte kjettere eller marginaliserte grupper som har produsert og brukt slike tekster og videreført slike tradisjoner. Når vi går kildene nærmere etter i sømmene ser vi imidlertid at apokryfe tekster har hatt en betydelig utbredelse og bruk innenfor hva vi kan betegne som de kristne hovedstrømmene, og til og med innenfor toneangivende kristne institusjoner. De aller fleste bevarte manuskripter som inneholder apokryfe tekster fra antikken og middelalderen ble f.eks. produsert og brukt i klostre og kirker, og vi ser til og med apokryfe motiver reflektert i kirkekunsten, slik som f.eks. avbildninger av jomfru Marias fødsel, som skriver seg fra Jakobs forevangelium.

Hvorfor ble apokryfer forfattet og lest?

Den mest åpenbare forklaringen på hvorfor folk var interesserte i å lese apokryfe tekster ligger i at de ønsket å vite mer om den bibelske historieverdenen. De ville lese mer om de ulike karakterene og hendelsene beskrevet der, og ønsket å få svar på saker og ting som ikke er tilfredsstillende beskrevet i Bibelen. De apokryfe tekstene svarte på folks behov for slikt ekstramateriale og ekstra kunnskap, ikke bare når det gjaldt spørsmål knyttet direkte til bibelske personer og hendelser, men også om forholdet mellom kropp og sjel, om hva som skjer når folk dør, hvordan himmel og helvete ser ut, hvilke straffer man kan risikere å møte og hvilke belønninger man kan få etter døden. Også helt konkrete hverdagslige spørsmål knyttet til vær og vind, flom, avlinger, sult og pest kunne man få svar på her. Apokryfe tekster ble også brukt for å formidle de «rette» doktriner og skremme folk fra vranglære, samt å gi informasjon om kirkens festdager. Kort fortalt hadde apokryfene en viktig funksjon i formidling av religiøs kunnskap.

Malte bibelfortellinger gir ofte detaljerte bilder av bibelske narrativ. Her scener fra barnemordet i Betlehem, fra Elmelunde kirke i Danmark. Bilde: Wikimedia Commons

Populære, men omstridte?

Likevel er det slik at apokryfe tekster har vært omstridt. Hva kommer dette av? De har ofte blitt stemplet både som forfalskninger og vranglære, bl.a. fordi de ikke var hva de utga seg for å være. De var slett ikke skrevet av de kjente personene de er tilskrevet og ble i de aller fleste tilfeller forfattet lenge etter den tidsperioden de utga seg for å være fra. Likevel har de fortsatt å være svært populære og var ikke nødvendigvis avvikende i sitt trosinnhold fra gjeldende lære. Tvert imot støtter de fleste av dem i all hovedsak den rådende tro fra den gang de ble skrevet og overlevert. Faksiskt lar de ofte Kristus selv målbringe trosinnhold som vi finner i trosbekjennelser fra det fjerde århundret og senere.

Hva kan vi lære av å studere apokryfer?

De apokryfe tekstene kan, med ytterst få unntak, si oss svært lite om den tidsperioden tekstene behandler. Det er altså lite å hente for studier av Palestina på Jesu tid eller av den historiske Jesus. På den annen side er de apokryfe tekstene svært gode kilder til hva folk var opptatt av på den tiden og i de miljøene tekstene ble forfattet, kopiert, og lest. De gir også fascinerende innblikk i hvordan folk fortolket Bibelen i henhold til skiftende samfunnsmessige og religiøse forhold.

Moderne analogier

Apokryfer som fenomen er ikke begrenset til antikken, senantikken og middelalderen. Mange forskere vil i dag også inkludere moderne bøker og filmer i denne kategorien, slik som f.eks. The Last Temptation of Christ eller Mel Gibsons The Passion of the Christ. Lik de tidlige apokryfe tekstene fyller også disse filmene inn hull i bibeltekstene og broderer videre på aspekter som ikke besvares direkte av dem. Om slike moderne bøker og filmer skal inkluderes i kategorien er til syvende og sist et definisjonsspørsmål som igjen avhenger av hvilke forskningsspørsmål vi ønsker å stille. Slike moderne filmer vil f.eks. ikke inkluderes i definisjonen jeg ga ovenfor, ettersom de ikke påberoper seg å være forfattet av personer med tilknytning til den bibelske historieverdenen. Likevel kan det ofte være vel verdt å sammenligne de gamle apokryfene med slike moderne «bibelfortellinger», da de deler en rekke karaktertrekk og på interessante måter gjensidig kan belyse hverandre.

Vi kan også lære ett og annet om apokryfene ved å sammenligne dem med andre moderne fenomener vi kjenner godt. Vi kan f.eks. se flere likhetstrekk når det gjelder utviklingen av apokryfe tekster og tradisjoner i antikken og produksjonen av moderne fanfiction, hvor folk på tilsvarende måte bygger videre på historieverdenen i populære litterære verk, TV-serier eller filmer. Samtidig er det også naturligvis viktige forskjeller mellom gamle apokryfer og moderne fanfiction. De færreste vil nok tillegge f.eks. Star Wars fanfiction særlig stor autoritet, men det er like fullt mye å lære ved å sammenligne disse fenomenene. Fra ett perspektiv er apokryfene rett og slett en form for fiksjon, og det er liten tvil om at fiksjon ofte har stor påvirkningskraft og spiller en viktig rolle i folks liv enten den konsumeres som ren underholdning eller av andre grunner.

[1] NB! Begrepet «apokryf» brukes også i en langt snevrere betydning om de gammeltestamentlige tekstene som finnes i den katolske, men ikke i den protestantiske Bibelen.

SE OGSÅ!

Refleksjonsspørsmål

  • Hvordan skiller apokryfer seg fra kanoniske bibeltekster?
  • I hvilken grad «trodde» folk på apokryfe tekster? Kan de ha fungert som autoritative tekster selv blant folk som innså at disse tekstene ikke var det de utga seg for å være?
  • Hvilke moderne fenomener eller kulturelle produkter kan vi sammenligne apokryfene med?

Litteraturtips

Gilhus, Ingvild Sælid og Einar Thomassen. Gnostiske skrifter. Verdens Hellige Skrifter. Oslo: De norske bokklubbene, 2002.
Lundhaug, Hugo. Koptiske skrifter. Verdens Hellige Skrifter. Oslo: De norske bokklubbene, 2012.
Lundhaug, Hugo. “Textual Fluidity and Monastic Fanfiction: The Case of the Investiture of the Archangel Michael in Coptic Egypt.” Side 59–73 i Ingvild Sælid Gilhus, Alexandros Tsakos og Marta Camilla Wright, red., The Archangel Michael in Africa: History, Cult and Persona. London: Bloomsbury, 2019.
Lundhaug, Hugo og Lance Jenott. The Monastic Origins of the Nag Hammadi Codices. Studien und Texte zu Antike und Christentum 97. Tübingen: Mohr Siebeck, 2015.
Moxnes, Halvor og Einar Thomassen. Apokryfe evangelier. Verdens Hellige Skrifter. Oslo: De norske bokklubbene, 2001.
Aasgaard, Reidar, red. Tidligkristne apokryfer. Verdens Hellige Skrifter. Oslo: De norske bokklubbene, 2011.

Lenker

Her finner du engelske oversettelser av mange apokryfer og andre tidlige kristne tekster.

Trykk for å vise