Hva er egentlig særegent ved sjia-islam?

Skillelinjene mellom sunni- og sjia-islam fremheves til stadighet i politiske konflikter i dag, med Saudi-Arabia på den ene siden og Iran på den andre. Men er det egentlig så stor forskjell på de to hovedretningene i islam, og hva kan regnes for å være særegent ved sjia-islam?

Flere likheter enn forskjeller

Når man sammenligner sunni- og sjia-islam, oppdager man raskt at disse to retningene har flere fellestrekk enn forskjeller. De deler flere av de samme trosforestillingene knyttet til troen på en Gud (tawhid), Koranen, profeten Muhammad, og på oppstandelse etter dommedag (ma‘ad). Vi finner også igjen mange av de samme ritualene som tidebønner (salah), faste (sawm) i måneden ramadan, pilgrimsferd til Mekka (hajj) og almisser (zakat), selv om innholdet i disse varierer noe. Disse fellestrekkene er mer sentrale og flere enn ulikhetene, men det finnes likevel særtrekk innenfor sjia-islam som det er verdt å se nærmere på.

Profetens arvtaker

Spørsmålet om hvem som skulle være profetens arvtaker er selve nøkkelen til å forstå sjia-islam, og danner bakgrunnen for konflikten som oppstod da profeten Muhammad døde i år 632. En gruppering mente at profetens arvtaker skulle velges på bakgrunn av sine lederegenskaper og inngående kjennskap til tradisjonen etter profeten (sunna). En annen gruppe var av den oppfatning at lederskapet skulle følge slekten til profeten. Gruppen ble kalt shiat Ali, «Alis parti», fordi de støttet profetens søskenbarn og fosterbror Ali ibn Abi Talibs lederskap. Ali var gift med profetens datter Fatima, og deres etterkommere kalles ahl al-bayt. Dette er en betegnelse som betyr husets folk, og som knyttes til sjia-islam. Selv om splittelsen kan spores tilbake til 600-tallet, var det først i løpet av de påfølgende århundrene at et egentlig skille ble etablert. Sjia-islam, slik vi kjenner den i dag, har utviklet seg over mange hundre år.

Hva slags leder?

Det er ikke bare spørsmålet om hvem som skulle overta lederskapet, men også hva dette lederskapet skulle innebære som skiller sunni- og sjia-islam. Innenfor sunni-islam viser rollen som kalif til en rettmessig politisk leder etter Muhammad, og de fire kalifene Abu Bakr, Omar, Usman og Ali regnes for å være rettledede (al-Rashidun). Innenfor sjia-islam er det kun Ali, den fjerde kalifen i rekken, som anerkjennes som rettmessig arvtaker etter profeten. Ali anses også for å være den første i rekken av sjia-imamer. Ordet imam betyr også noe annet i sjia-islam enn i sunni-islam. I sunni-islam er en imam en bønneleder. I sjia-islam, derimot, er en imam en religiøs og politisk leder som er gudommelig utpekt og i besittelse av skjult visdom.

Ulike retninger

Spørsmålet om hvem som er den utpekte imam har forent, men også ført til splittelser innenfor sjia-islam opp igjennom historien. Også i dag finnes det ulike retninger. Ithna Ashari er den største retningen, og har vært statsreligion i Iran siden etableringen av safavideriket i år 1501. Retningen kalles også «imamier» eller «tolvere», på bakgrunn av troen på en imamrekke på tolv imamer. Ifølge tolverretningen gikk den tolvte imam i skjul (okkultasjon) i år 874, men vil returnere ved dommedag. I tillegg finnes ismailisme, som har sitt navn etter Ismail som denne retningen anerkjenner som den syvende imam. Ismailisme er utbredt i Øst-Asia, Iran, India, Pakistan, Europa og USA. Det finnes også mindre ismaili grupper i Kina, Afghanistan og Tadjikistan. Zaydisme er en annen nokså kjent sjia-retning, og har sitt navn etter sin femte imam Zayd. I hovedsak finner vi zaydisme i Nord-Jemen i dag. Vi finner også nyere sjia-retninger som alavisme (Syria), alevisme (Tyrkia), og ahl-e haqq (Irak og Iran). Også babisme og baha’i-religionen har forbindelseslinjer til sjia-islam, selv om de vanligvis ikke regnes som del av sjia-islam.

Imamtroen

Troen på imamene er et særtrekk ved sjia-islam, og en hovedforskjell mellom sunni- og sjia-islam. Blant annet innebærer imamtroen at sjia-islam har en særpreget oppfatning av religiøs autoritet i forhold til sunni-islam. Innenfor tolver-retningen finnes det en klar hierarkisk inndeling av de religiøse lærde, og øverst troner den såkalte marja‘ al-taqlid. Dette er en ærestittel som tilegnes lærde med høyest religiøs autoritet, og sjia-muslimer innenfor denne retningen skal i utgangspunktet velge en marja‘ som de ønsker å følge i religiøse spørsmål. En marja‘ er vanligvis knyttet til et prestisjefullt lærested (hawza) i Iran eller Irak, som utdanner og knytter sjia-muslimske lærde sammen verden over. Ayatollah Khomeini hadde denne tittelen da han levde, og den mest kjente marja‘en i dag er Ayatollah Sistani som holder til i Najaf i Irak.

Sjia-islam i Norge

Sjia-islam er også etablert i Norge, og sjiaer er en minoritet i den muslimske minoritetsbefolkningen i Norge. Det finnes omtrent 30,000 sjia-muslimer i Norge i dag, men tallene er usikre ettersom beregningene er gjort på bakgrunn av landbakgrunn og trossamfunnenes medlemslister. Medlemslistene gir trolig et for lavt tall fordi ikke alle sjiaer ønsker å registrere seg i trossamfunn, eller fordi en del er registrert i sunni-muslimske trossamfunn. Estimatene som er gjort på landbakgrunn er trolig for høye fordi landbakgrunn ikke nødvendigvis kan si noe om en persons religiøse tilhørighet. Ifølge oversikten over antall tilskuddstellende trossamfunn var det i 2018 i overkant av 20 sjia-muslimske trossamfunn og organisasjoner etablert rundt om i landet. Foruten etablerte moskeer og trossamfunn, finnes det også uregistrerte forsamlinger. De siste årene har også noen sjia-organisasjoner for ungdom blitt opprettet. Disse miljøene representerer mangfold når det gjelder nasjonal og kulturell bakgrunn, men også religiøse praksis og ideologisk orientering. Til sammen bidrar de til å utforme hva det innebærer å være norsk sjia-muslim i dag.

Refleksjonsspørsmål

  • Hvorfor er spørsmålet om lederskap så sentralt innenfor islam?
  • Hva tror dere er grunnen til at det finnes ulike retninger innenfor sjia-islam?
  • Hva kan sjia-islams særegenheter fortelle oss om islam som religion?
  • Hva tror dere det innebærer å være sjia-muslim i Norge i dag?

Litteraturtips

Bøe, Marianne og Flaskerud, Ingvild. 2017. ”A Minority in the Making: The Shia Muslim Community in Norway”. Journal of Muslims in Europe, 6:2, s. 1–20.

Flaskerud, Ingvild. 2012. Visualizing Belief and Piety in Iranian Shiism. London: Continuum Books.

Gleave, Robert. 2007. “Shiism”, i Companion to the History of the Middle East, Youssef M. Choueiri (red.). Malden, MA: Blackwell Publishing.

Shanneik, Yafa, Heinhold, Chris, og Ali, Zahra. 2017. “Mapping Shia Muslim communities in Europe: Local and transnational dimensions, an introduction to the special issue”, Journal of Muslims in Europe, 6:2, 145–157.

Vogt, Kari. 2012. Husets folk: shia-islam i det 21. århundre. Oslo: Cappelen Damm.