Hvordan ble besvergelser brukt i den finske folketradisjonen?

I finsk folkelige tradisjoner som handler om helbredelse var tale og muntlighet viktig.

Loitsu er et finsk ord som best kan oversettes med besvergelse på norsk. En loitsu var en formel med eller uten melodi, oftest knyttet til mytologiske skikkelser som ikke-kristne finske kulturhelter eller guder, men også til helgener eller andre kristne figurer som Jesus, Judas, Satan, Gud, eller Jomfru Maria. Loitsuene var brukt for å få positiv effekt, f. eks. helbredelse eller øking av fiskelykke, men de var også brukt til det negative – blant annet å forbanne og skade folk, dyr, eller jord. Logikken bak en loitsu var å påvirke materielle forhold ved hjelp av ordenes kraft. Disse egenskaper kan godt sammenlignes med de klassiske definisjoner av magi, men samtidig må vi huske på at begreper som «magi» eller «det materielle» er knyttet til en annen forståelse av verden enn hos de som brukte loitsuer.

I middelalderens Finland – som i Skandinavia før og i de baltiske landene nesten samtidig – møtte representanter for den kristne religionen en rekke tradisjonelle ritualer og oppfatninger. Disse var betraktet som «avguderi» eller «trolldom» av kristne. Tradisjonelle finske oppfatninger har oftest blitt sammenlignet med hva vi vet om de norrøne, baltiske, og samiske religionstradisjoner, og disse førkristne religioner har sannsynligvis påvirket hverandre meget. Dessverre har vi ingen skriftlige kilder til finsk førkristen religion fra denne tiden, men i stedet finnes det kilder til en rekke senere folkelige tradisjoner.

Mesteparten av materialet vi har er blitt dokumentet på finsk og karelsk i muntlig form i løpet av 1800- og 1900-tallet. Å kalle disse folkelige tradisjoner «førkristne» er problematisk, men i alle fall finnes det et stort korpus av interessant materiale for en religionsviter blant disse muntlige kildene. En viktig del av materialet er knyttet til helbredelse, der spesielt besvergelser (loitsu) har blitt brukt som legemidler. Finske besvergelser er nevnt i noen skriftlige kilder fra 1500-tallet, så vi kan godt tenke oss at de har vært brukt allerede før kristningen av Finland noen århundrer før. Mange forskere har pekt på en tilknytning til samisk joik og norrøn galdr, men finske besvergelser er også unike på mange måter. Ofte var besvergelsene brukt av en ritualspesialist,  kalt tietäjä, «den som vet, vismann».

En tietäjä måtte ha kunnskap om tingenes opphav for å lykkes med sine oppgaver, og denne opprinnelsen var oftest uttalt i form av en besvergelse. Ved å nevne den mytiske opprinnelsen til en sykdom, eller til et skadelig dyr, fikk helbrederen kraft over den som var årsak til skaden. For eksempel ved å uttale opprinnelsen til jern kunne tietäjä helbrede sår forårsaket av kniver eller økser, og for å helbrede hundebitt kunne en uttale den mytiske opprinnelsen til hunden. Derfor var besvergelser nært knyttet til mytologi og tradisjonelle finske oppfatninger av verden, selv om de var brukt av kristne mennesker i kristne kontekster. Det er nettopp derfor vi må være kritiske til å kalle dem «førkristne». De tilhørte heller ikke en bestemt «religion», men var påvirket av flere førkristne, øst-ortodokse, katolske, og protestantiske innflytelser på hverdagslivet til det finske bondesamfunnet.

Både kvinner og menn kunne ta opp tietäjä-embetet, som de ofte hadde arvet fra foreldrene. Å være tietäjä var ofte ikke en fulltidsjobb: det var gjerne bønder, fiskere, eller andre som drev med helbredelse og andre ting samtidig. En tietäjä var først og fremst en ordkunstner: han/hun kunne ofte ikke lese eller skrive, men hadde ekstremt utviklet hukommelse og vokabular, samtidig som han/hun ofte var ekspert i andre slags ikke-verbale teknikker for helbredelse. Helbredelsen skjedde ofte i en sauna (badstue på norsk), som var et hellig sted.

Selvfølgelig finnes det mange varianter av besvergelser, og en av dem finner vi til og med i den finske nasjonalepos Kalevala. Da den nasjonalistiske diktsamleren Elias Lönnrot forfattet Kalevala på 1830- og 40 -tallet, ville han inkludere besvergelser og jaktritualer i tillegg til det episke hovedtemaet om den gamle vismannen Väinämöinen og den magiske kvernen Sampo. I dikt 26 støter helten og vismannen Lemminkäinen på en magisk slange på sin vei til det mytiske stedet Pohjola. Han forviser slangen med ordenes kraft ved å uttale dens opprinnelse.

Fra Kalevala, dikt 26:

Lure Lemminkäinen kom på

noen gode gamle galdrer,

lært ham av den gamle kona,

av hans kloke mor formidlet.

“[…] Kjenner gjør jag, skurk, ditt opphav,

hvor du kommer fra, ditt udyr:

Syöjätär, det het din moder,

faren din var Vetehinen.

[…] Der har du din slekt, du niding,

der den ærefulle ætten!

Svarte orm fra under jorda,

slange der med dødens farge,

jordas farge, lyngens farge,

alle av renguens farger!

Gi nå vei for ferdemannen,

la nå Lemminkæinen vandre

hen til Pohjagårdens gilde,

ædle ættens etegilde!”

Endelig bega seg ormen,

hundreøyet, vekk fra veien,

flyttet seg den feite slangen

ydmykt ut mot ytterkanten”

Elias Lönnrot. Kalevala. Gjendiktet med innledning av Mikael Holmberg. Stramsund: Orkana, 2017. ss. 226-228.

SE OGSÅ!

Kva er skilnaden mellom religion og magi?