Hvordan underviser man om religion?

Dette spørsmålet kan ha mange svar. Hvordan man underviser om religion er avhengig av flere forhold. Blant annet vil både tid og sted kunne gjøre en forskjell.

Tidligere var for eksempel religionsundervisningen i skolen konfesjonell, det vil si at den tok utgangspunkt i luthersk-evangelisk kristendom. I dag legges det isteden vekt på at undervisningen i norsk skole skal være saklig og upartisk. Religionsundervisning er også avhengig av det stedet den foregår. Det er en forskjell på om undervisningen skjer i moskéen eller i kirken, eller om den er en del av den obligatoriske undervisningen i skolen. Hvem som underviser vil også ha betydning – enten det er presten, imamen, teologen eller religionsviteren. Kort sagt: Lærerens kompetanse og selve undervisingskonteksten er med på å bestemme hvordan man underviser om religion.

Det finnes ulike forståelser av hva religion er og hvordan dette begrepet skal forstås. Religionsvitenskap er en forskningsdisiplin og et fagområde som står for et utenfrablikk på religion, og ser på religion som et kulturelt og sosialt fenomen. Det innebærer at man ikke tar stilling til hvorvidt religiøse forestillinger og uttrykk er sanne eller ikke. Utfra et slikt perspektiv vil religionsundervisningen i prinsippet verken være religiøs eller anti-religiøs. Den religionsvitenskapelige tilnærmingen til religion og religioner skiller seg derfor fra religiøse eller andre normative perspektiver, og er derfor et fruktbart perspektiv for religionsundervisning i skolen.

I videregående skole er religion og etikk (RE) et fellesfag i tredje klasse (VG3). Dette faget er både et kunnskaps- og et holdningsfag som legger vekt på elevenes danning. Likevel har faget vært lite diskutert i offentligheten. I sterk kontrast har religionsfaget i grunnskolen vakt heftig offentlig debatt. En viktig årsak til dette har vært at religions- og livssynsfaget er et obligatorisk fag i skolen og at elevene kun har rett til begrenset fritak. Det betyr at alle elevene, uavhengig av religiøs og livssynsmessig bakgrunn, har felles religionsundervisning. I 2007 ble Norge dømt i den europeiske menneskerettighetsdomstolen for brudd på menneskerettighetene nettopp i grunnskolens religions- og livssynsfag. Begrunnelsen for dommen var kristendommens dominerende/fremtredende plass i faget og den begrensete fritaksretten for elevene. I den nyeste læreplanen for faget Religion, livssyn og etikk (RLE) er kritikken fra menneskerettighetsdomstolen tatt til følge. Det legges derfor nå i enda større grad vekt på at undervisningen skal være kritisk, objektiv og pluralistisk. Dette krever at lærere som skal undervise i faget både har god religionsfaglig og religiondidaktisk kompetanse.

I de senere år har religionsdidaktikken etablert seg som et eget forsknings- og fagfelt innen religionsvitenskapen. Didaktikk betyr «kunsten å undervise» og handler om undervisningens hva, hvordan og hvorfor. Hva skal elevene (studentene) lære om ulike religioner og livssyn, hvordan skal de lære seg det, og hvorfor skal de skal lære seg nettopp dette? Andre relevante problemstillinger er knyttet til fagets plass og legitimitet i skolen, ulike modeller for religionsundervisning, læreplaner, undervisningens perspektiver, innhold, metoder og arbeidsmåter. Videre dreier det seg om hvilket religionsbegrep man anvender, og hvordan religioner og livssyn fremstilles i klasserommet. Religionsdidaktikken omhandler også majoritets- og minoritetsperspektiver, ungdomskultur, og klasseromsforskning, og ser også på hvordan religion re-presenteres i lærebøker, film og media, samt hvilken betydning dette får for elevenes (studentenes) kunnskap og forståelse.

Det religionsbegrepet og den religionsforståelsen som legges til grunn får altså betydning for forskning og undervisning i disiplinfaget, i lærerutdanningen og i skolen. På den måten spiller faglig forankring og perspektiver en viktig rolle for hvordan man underviser om religion, og for hva elever og studenter faktisk lærer om religion, uansett om dette er på universitetet eller i skolen.

Refleksjonsspørsmål

  • Hvorfor er religionsundervisning obligatorisk for alle elever i norsk grunnskole i dag?
  • Hvilke forskjeller er det mellom konfesjonell religionsundervisning, det vil si den undervisningen som gis i trossamfunnene, og den som gis i grunnskolen og videregående skole?
  • Hvilken betydning har måten religion representeres (fremstilles) på for det man lærer?
  • Religionsfaget i norsk skole har vært og er fremdeles kontroversielt. Hvorfor er det sånn?

Litteraturtips

Alberts, Wanda 2011: «Religious education in Norway» i: L. Franken og P. Loobuyck (red.): Religious Education in a plural, secularized Society, Münster: Waxmann, 99–114

Andreassen, Bengt-Ove (2012). Religionsdidaktikk. En innføring, Oslo: Universitetsforlaget.

Anker, Trine og Marie von der Lippe (2014). Religiøst mangfold i skolen, i: Pedagogikk. En grunnbok. Oslo; Cappelen Damm.

Gilhus, Ingvild S. (2009). Hva er religion i dag? Religionsbegrep og religionsvitenskap, i: A. Bruvoll, H. Bringeland, N. Gilje og G. Skirbekk (red.): Religion og kultur: Ein fleirfagleg samtale, Oslo: Universitetsforlaget.

Smith, Jonathan Z. 1991: «The introductory course: less is better», i: M. Juergensmeyer (red.): Teaching the Introductory Course in Religious Studies: A Sourcebook, Atlanta, Georgia: Scholars Press, 185–192