Hvorfor feirer vi Lucia 13. desember?

Luciafeiringen i desember er fremdeles en av de største og mest populære førjulsfestene i norske skoler og barnehager. I hvite skjorter med belter av glitter eller røde bånd går barna i tog og deler ut de karakteristiske lussekattene mens de synger Luciasangen og holder i sine batteridrevne elektriske lys. Aller fremst i prosesjonen går den som får være dagens «Lucia», en pike (eller, i progressive barnehager, gjerne en gutt) som bærer en lyskrans på hodet. Disse prosesjonene er et av de mest kjente ritualene som innleder juletiden for norske barn, et ritual de også møter på i flere varianter gjennom populærkulturen. Både i barnebøker, musikkvideoer og i NRKs adventskalendere på Barne-TV feires Lucia. Dette bidrar til å bringe ritualene ut av den enkelte barnehage eller skole. Gjennom medias fremstillinger av Luciafeiring fremheves og forsterkes visse tradisjoner og ritualer, og skaper dermed forventninger som barna igjen tar med seg tilbake til sin lokale feiring.

Det kan i utgangspunktet virke underlig at en katolsk helgen med ellers liten utbredelse utover sin italienske hjemby har slått så godt an i Skandinavia. I Syrakus på Sicilia, der Lucia er skytshelgen, har feiringene den 13. desember en ganske annen form. Her bæres en sølvstatue av helgenen i prosesjon gjennom gatene, først den 13. desember, og så en annen rute gjennom byen den 20. desember.

Middelalderens norske «Lussinatt» var også noe ganske annet enn den Luciafeiring vi kjenner til i dag. Den gang sammenfalt 13. desember med vintersolverv, og var derfor regnet som den lengste natten i året. Både før og under kristendommens innføring forbandt folk «Lussi» med farlige krefter, og man skulle helst ikke gå ut etter mørket hadde falt på om man skulle unngå å bli revet bort av det ville følget med skumle vesener som fór forbi. I folketroen ble Lussi koblet til både til den falne engelen Lucifer og til Adams første hustru, den demoniske Lilith, kjent fra middelalderens folketro. Bortsett fra datoen og navnelikheten hadde Lussi altså lite til felles med den Lucia som feires i moderne tid.

I middelalderens mest populære samling av helgenfortellinger, nedtegnet av Jacobus de Voragine, fortelles det at navnet Lucia kommer av lys, på latin lux, som i bøyd genitivsform heter lucis. Videre fortelles det at lys er vakkert, og at navnet derfor viser hvordan Lucia var bærer av jomfrudommens skjønnhet og av ren, uplettet kjærlighet.

Som alle andre helgener feires også Lucia på sin dødsdag. I tidligkristen tradisjon ble dødsdagen omtalt som fødselsdagen, fordi det var da martyrene i følge læren ble født inn i det evige liv. Dødsdagen blir dermed en festdag som understreker den kristne frelseslærens koblinger mellom fødsel, død og evig liv.

Fortellingen om Lucia følger stort sett de samme mønstrene som vi finner i fortellingene om andre navngitte og ikke navngitte jomfrumartyrer. I Jacobus de Voragines versjon i De gyldne legender (Legenda Aurea) fortelles det hvordan Lucia dro sammen med sin mor til den hellige Agathas grav. Moren blir helbredet fra en langvarig sykdom etter at jomfrumartyren Agatha har vist seg for Lucia i en drøm, og da bestemmer Lucia og moren seg for å gi alle sine eiendeler til fattige. Når de så ikke har mer å gi, sier Lucia at hun gir seg selv som en gave til Gud. Hennes forlovede fortviler og prøve å presse henne til å la være. Hun tar til motmæle, og lar seg ikke stoppe av hans argumenter, men viser teologisk innsikt og retoriske evner som gjør at han til slutt må gi tapt. Han tilkaller da noen bordelleiere og sier til dem at de kan ta henne med seg. På overnaturlig vis blir hun som låst fast i bakken. Hun ikke til å rikke, og verken tusen menn, tusen okser eller engang trollmenn klarer å flytte henne fra stedet hun står. Selv med et sverd i halsen fortsetter hun å vitne for sin tro, og først da prestene kommer og gir henne nattverden overgir hun seg til døden. I en annen versjon fortelles det hvordan forloveden hennes lovpriser de vakre øynene hennes.  Da river hun dem ut og sender dem til ham med beskjed om at hun fortsatt ikke vil gifte seg med ham. Dette er bakgrunn for at Lucia i kunsten ofte fremstilles med to øyne på et fat.  I fagdidaktikken for barnehage og småtrinn (1-4 klasse) understrekes det gjerne at man bør tone ned de groteske skildringene av Lucias martyrium og heller fremheve henne som lysbærer og en som gjorde gode gjerninger.

Moderne Luciafester med tog og sang ble innført til Norge via Sverige. Svenskenes prosesjoner kan spores tilbake til 1930-tallet. Kulturviter Ørnulf Hodne sammenligner dem med kommersialiserte karnevalsopptog og missekonkurranser.  I dagens Norge er det som sagt særlig barnehager og småtrinnet på skolen som går i tog og besøker institusjoner i nærmiljøet.

Den norske kirke har ingen offisiell markering av Lucia-dagen i sine kalendere. Likevel har mange lokale menigheter tradisjon for å markere dagen med Luciakonserter eller familiefester. På samme måte som Allehelgensfeiring, pilegrimsferd og julekonserter må altså også Luciaritualene regnes med når det store bildet av religiøs endring og dagens religiøse praksis i Norge skal tegnes.

Trykk for å vise

Refleksjonsspørsmål

  • Hvilke andre katolske helgener har fremdeles festdager som markeres i Norge i dag?
  • Hvorfor er Lucia tilsynelatende blitt en «barnehagehøytid» i Norge?
  • Hvorfor er det så store forskjeller mellom feiringen av Lucia i Skandinavia og feiringen i Italia?

Litteraturtips

  • Anne Løvland og Pål Repstad: Julekonserter. Universitetsforlaget 2008
  • Helje Kringlebotn Sødal: Kristen tro og tradisjon i barnehagen. 3. utgave, Høyskoleforlaget 2006
  • Ørnulf Hodne: Mystikk og magi i norsk folketro, Cappelen Damm 2011.
  • Ørnulf Hodne: Jul i Norge. Cappelen Damm 1999

Lenker