Må ekte religion være gratis?

Vitenskapelig sett er overskriften nærmest å regne som et lurespørsmål. Det er notorisk vanskelig å skille mellom ekte og uekte religion, og i realiteten er religion stort sett ikke gratis.

Religion er så gammel at den forsvinner i historiens tåke. Den tidlige religiøse aktiviteten vi har kunnskap om, viser at religionen er en del av samfunnet og innbefatter økonomi i en eller annen form. Religiøse byggverk og ofringer forutsetter ressursbruk, og de religiøse ekspertene og tempelpersonalet underholdes med gaver eller betaling. Slik har det vært og er fortsatt. Dette er så selvsagt at det knapt er noe å diskutere. Til tider har mennesker tenkt på relasjonen til gudene som et bytteforhold: Do ut des – «jeg gir for at du skal gi» –  var ofte motivet bak ofringene til gudene i den antikke verden.

Heller ikke grådighet og sløseri plasserer noen eller noe utenfor religion som vitenskapelig kategori. Imidlertid er det langt fra opplagt hva som faglig sett skal omfattes av religionsbegrepet. Lange og rike religiøse tradisjoner som hinduisme og kristendom er dypt integrert i kultur og samfunnsliv. Fotball og idoldyrkelse har likhetstrekk med religion. Klare grenser mellom religion og andre samfunnsområder er derfor vanskelig å etablere. Et vanlig kriterium for at noe vitenskapelig sett skal regnes som religion, er tro på overnaturlige makter som mennesker mener seg å kunne kommunisere med.

La oss ta Den norske kirke – utvilsomt et eksempel på ekte religion: Den koster mye å drive, men pengene betales over skatteseddelen. Derfor kreves ikke adgangspenger av dem som går til gudstjeneste. Selv om betalingen ikke er umiddelbart synlig, er kirken langt fra gratis. Dette vet folk. Likevel kan det virke som om mange mener det er et motsetningsforhold mellom religion og penger, og at en sammenblanding av religiøse og økonomiske interesser er suspekt.

Hva er bakgrunnen for denne mistenksomheten? Ett svar peker mot kristen påvirkning. Ikke minst satte Jesus selv et eksempel, ifølge Det nye testamente. Da den rike mann ikke ville gi bort alt han eide for å følge Jesus, erklærer denne at det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik mann å gå inn i Guds rike (Matt. 19, 24). I Jerusalem er noe av det første Jesus gjør å gå til tempelet og jage ut handelsmennene, pengevekslerne og kundene deres, mens han anklager dem for å omgjøre helligdommen til en røverhule (Matt. 21, 13). Frivillig fattigdom har i kristendommens historie ofte vært gjort til en dyd, ja til og med en betingelse for å leve et hellig liv. Ikke mindre viktig er den kontrasten som tegnes mellom Judas og Jesus i Bibelen. Judas forrådte Jesus for tretti sølvpenger slik at han kunne pågripes og drepes, og Jesus lot det skje for at Guds frelsesplan skulle oppfylles. Her figurerer selvoppofrende kjærlighet og usselt svik  som motsetninger på liv og død, mens pengebegjær står som svikets kjernemotiv i fortellingen.

Jesus som Guds sønn representerer en hellig dimensjon; Judas representer verdens synd og grådighet. Det umake paret er eksponenter for en tilnærmet universell motsetning mellom det hellige og det profane. Det som har med guder og religonsutøvelsen å gjøre er hellig og skal behandles med ærefrykt og respekt. Det profane er det ordinære, slik som hverdagen i motsetning til søndagen, eller hus og hjem i kontrast til et tempel. Og mest profant av alt er det som har med kjøp og salg å gjøre. Guds nåde, derimot, er gratis, lærer Den norske kirke. Det betyr at Gud og himmel er hevet over alt som heter økonomisk kjøpslåing.

Den viktigste religiøse tradisjonen i Vesten advarer altså mot begjær etter rikdom og profanering av det hellige. At ekte religion er gratis er et ideal eller en verdi som har sin historiske bakgrunn her. Idealet kan gjøre mennesker bedre i stand til å vurdere hva som er drivkraften i et religiøst engasjement og pengebruken i et religionssamfunn. Som fordom kan idealet bidra til å fordømme folk på sviktende grunnlag. Kristendommen selv er langt fra entydig på dette området. Det fremgår for eksempel av protestantiske retninger som priser rikdom og suksess som tegn på Guds velsignelse. Sosiologen Max Weber ser dette verdisynet som en vesentlig årsak til kapitalismens utvikling i moderne tid.

I våre dager gir endringer på religionsfeltet ny næring til den gamle skepsisen. Siden 1970-tallet har det vokst frem et nyreligiøst marked med tilbud om blant annet helsehjelp og åndelig selvutvikling mot betaling. Her krasjer i manges øyne det hellige og det profane, noe kritikken mot engleskolen til prinsesse Märtha Louise klart bærer bud om. Men ved nærmere ettertanke kan man spørre om alternative helbredere og spirituelle entreprenører, som det ikke finnes etablerte stillinger for, egentlig er mer kritikkverdige enn prester og predikanter på fast lønn. I begge tilfeller handler det i siste hånd om den enkeltes verdier, oppriktighet og praksis. Alternativmarkedet er imidlertid et marked i økonomisk forstand uten formaliserte grenser mot sjarlataneri og svindel, mens for eksempel kirkens prester går inn i etablerte roller underlagt institusjonell kontroll. Denne forskjellen er signifikant, men betydningen bør likevel ikke overdrives.

Trykk for å vise

Refleksjonsspørsmål

  • Er Jesu forhold til rikdom viktig for hvordan han vurderes som hellig eller som Guds sønn?
  • Er det noen moralsk forskjell på å ta imot gaver for å bli helbredet og kreve betaling for det?
  • Hva kan være årsaker til at kirke- og tempelbygg ofte er så storslåtte og påkostede?

Litteraturtips

  • Cora Alexa Døving og Siv Ellen Kraft. Religion i pressen. Oslo: Universitetsforlaget, 2013.
  • Ingvild Sælid Gilhus og Lisbeth Mikaelsson.  Nytt blikk på religion. Studiet av religion i dag. Oslo: Pax Forlag, 2. utgave 2012.
  • Ingar Sletten Kolloen. Snåsamannen. Kraften som helbreder. [Oslo]: Gyldendal Norsk Forlag, 2008.
  • Siv Ellen Kraft. Hva er nyreligiøsitet. Oslo: Universitetsforlaget, 2011.
  • Rachel M. McCleary (red.). The Oxford Handbook of the Economics of Religion. Oxford: Oxford University Press, 2011.
  • Lisbeth Mikaelsson. «Salg av spiritualitet», i Tormod Engelsviken, Rolv Olsen og Notto R. Thelle (red.), Nye guder for hvermann? Femti år med alternativ spiritualitet. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag,  2011. S. 71–86
  • Max Weber. Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd. Oslo: Pax Forlag, 1995.