Når oppstod religion?

Hvor langt tilbake i tid må vi reise hvis vi ønsker å møte de første religiøse menneskene? Forskere har foreslått alt fra svært kreative gjetninger til mer eller mindre kvalifiserte spekulasjoner. Årsaken til at dette forblir spekulasjoner er at svar på spørsmål om vår fjerne forhistorie, som gjerne ligger bortgjemt i en hule eller nedgravd i jorden, ofte er åpne for utallige forskjellige tolkninger.

Vi starter vår reise sammen med religionshistorikeren Mircea Eliade som faktisk vil ta oss 6 millioner år tilbake i tid, millioner av år før mennesker ble mennesker slik vi kjenner oss selv i dag. Eliade var overbevist om at de «de store apene» (hominidene) hadde en form for primitiv religion. Basert på sammenligninger med nålevende (!) jakter-samler grupper spekulerte Eliade i at det utviklet seg en mytisk solidaritet mellom den jaktende og hans bytte, som igjen var opprinnelsen til religion. Eliades spekulasjoner er forlatt, spesielt fordi bruken av slike sammenligninger er basert på en heftig kritisert forståelse av at religion utvikler seg over tid fra det primitive til det moderne.

I 1925 fant arkeologer en fascinerende stein ved Makapansgat i Sør-Afrika, hvor forskernes interesse ble trigget av at steinen hadde form og uttrykk som et ansikt.

Det viste seg at noen individer av ape-arten Australopithecus har flyttet steinen rundt 10 km fra dens naturlige område til stedet hvor de oppholdt seg på dette tidspunktet for rundt 3 millioner år siden. Ifølge den eksentriske arkeologen Brian Hayden (2003) kan den påståtte fascinasjonen for steinen ha betydd at disse apene trodde den hadde en sjel, med andre ord det Hayden mener er religion. Det er problematisk å tolke noe som helst inn i dette spinkle materialet, også fordi man må hoppe fra ett isolert funn (steinen) til spekulasjon om en forestilling (troen på en sjel) og deretter videre til at troen på en sjel er det samme som religion.

Arkeologer vært spesielt opptatt av menneskelige etterlevninger som indikerer kannibalistisk atferd. I Atapuerca-hulen i Spania har man funnet benrester tilhørende et lite antall hominider (se ovenfor), datert tilbake rundt 800 000 år. Formen på disse beinrestene tyder på at de har blir konsumert! Nær Bodo i Etiopia har man også identifisert rundt 20 kuttemerker laget med et steinverktøy på skallen til et 600 000 år gammelt Homo erectus individ. Men hva har dette med religion å gjøre? Den ovennevnte Hayden argumenterer for at fjerningen av skinnet på skallen i det sistnevnte tilfellet kan ha vært en form for ritualistisk kannibalisme som igjen impliserer en tro på en slags åndeessens i skallen, som da igjen blir «oversatt» til religion. Som Eliade viser han til lignende praksis blant nålevende såkalte «primitive» jakter-samler grupper for å legitimere argumentet sitt.

I 1991 oppdaget arkeologen Christopher Henshilwood Blombos-hulen i Sør-Afrika. De tidlige utgravningene avdekket blant annet en rekke gjennomborete skjell tolket som personlige ornamenter. Det er de graverte røde okrene som har fanget forskernes oppmerksomhet. I 2009 fant arkeologene 13 graverte okre hvor noen er datert til rundt 100 000 år siden. Analyser viser at disse mønstrene har blitt utført med vilje med et annet steinverktøy, og forskerne antyder at dette kan være et første tegn på religion, en form for symbolisme.

Religion har gjerne blitt definert som troen på overmenneskelige vesen (som guder) og det er nok spor etter slike forestillinger man bør lete etter i det forhistoriske materialet for å kunne besvare vårt spørsmål. Arkeolog Steve Mithen (1998) viser at man finner i perioden som ofte blir kalt «Den kulturelle revolusjon» (60 000–30 000) de første eksempler på intensjonell kunst. I denne kunsten finner man fremstillinger av menneskelignende dyr og andre vesen som har blitt tolket som overmenneskelige vesen eller tidlige ritual-eksperter (ofte kalt sjamaner) som har kommunisert med disse. Reisen vår tilbake i tid stopper altså her, ved «Den kulturelle revolusjon». På et tidspunkt som er mye nærmere oss enn 6 millioner år tilbake i tid, men allikevel fortsatt veldig fjernt.