Ofret de mennesker i vikingtiden?

Ofte kan vold i religioner ha forbindelse med krig og andre typer kriser i samfunnet. Voldelighet kommer til uttrykk for eksempel gjennom menneskeoffer. Det er naturligvis vanskelig å forstå fullt ut hvor omfattende ofring av mennesker kan ha vært, ettersom det i hovedsak forekom i nå utdødde kulturer. Vi har kun et begrenset kildemateriale, som igjen er farget av ulike opphavsmenns oppfatninger om religiøs vold i sin alminnelighet og om menneskeoffer spesielt.

Det har tidligere vært en allmenn oppfatning at menneskeoffer var vanlig i Skandinavia under den eldre jernalder (ca. 500 f.Kr.— 550 e.Kr.). Utgangspunktet har da vært funn av lik i myrområder i nordlige Tyskland og i Danmark. Man mener skikken med å ofre mennesker i myrene opphørte rundt 500 e.Kr., og at kulten etter det skal ha blitt flyttet innendørs og knyttet til større haller som ble kontrollert av forskjellige herskerfamilier. Disse familiene knyttet (folk i) omgivelsene til seg gjennom «vennskapsbånd». Menneskeoffer skal da i stedet ha fortsatt i nærheten av disse bygningene. Et slikt menneskeoffer gjengis i den tyske presten Adam av Bremens oversikt over erkebispedømmet Hamburg-Bremens historie (ca. 1070), der kulten knyttet til «Uppsalatempelet» blir skildret (se litteraturtips). En ikonografisk kilde som muligens skildrer et menneskeoffer er en billedstein fra Hammars i Läbro sogn på Gotland (fig. 1).

En lignende form for vold kan være «rituelt drap», der en person mer eller mindre frivillig lar seg drepe for å følge et annet menneske i døden. Det skiller seg fra menneskeoffer ved at handlingen ikke er rettet mot en guddom. En slik form for rituelt drap beskrives av den handelsreisende araberen Ahmad ibn Fadlān. I forbindelse med sine reiser møtte han et folk som ble kalt rūsiyyah, identifisert som nordboere. Ibn Fadlān beskriver i sine tekster hvordan en slavinne ble drept, noe hun frivillig og formelt skal ha aksptert for å følge en avdød høvding i døden.

Generelt kan det sies at slike voldsomme handlinger var uvanlige i vikingetidens samfunn. De synes å ha oppstått i forbindelse med kriser, og bør derfor vurderes i tilknytning til de samfunnene de forekom i. En del av menneskeofringene ser ut til å ha blitt utført når de som utførte ritualene havnet i ekstatiske tilstander, blant annet etter å ha inntatt rus-drikker. Denne typen ekstase er gjenkjennelig fra andre former for religiøs vold, slik som selvlemlestelse.

Det skandinaviske samfunnet i vikingtiden var ikke noe homogent samfunn, men med store geografiske forskjeller og ulike sosiale forutsetninger. I øysamfunn som Island og Gotland fantes det ingen herskermakt. I de danske og norske samfunnene fantes det derimot mot slutten av vikingtiden konger, som lot seg døpe og som allierte seg med kristne herskere. Disse ulike forutsetningene påvirket også naturligvis religionen og religiøse handlinger, inkludert forekomsten av menneskeoffer og rituell vold.