Historien om kristne i Romerriket blir ofte sett på som en historie om religiøs forfølgelse. Det er lett å se for seg den onde keiser Nero som straffet romerske kristne med å brenne dem på bålet, etter at de på feilaktig grunnlag ble anklaget for å ha satt byen i brann, eller å forestille seg amfiteatrene der kristne martyrer ble kastet til løvene når de nektet å tilbe de hedenske gudene og keiseren. Slike forestillinger har støttet opp om inntrykket av at det var en periode med store forfølgelser som endte først da Konstantin tok til seg kristendommen som sin personlige religion (312 v.t.)
Bildet av en ny og skjør religiøs bevegelse, som tappert stod opp mot en fiendtlig, politisk makt, som holdt fast ved sin tro og endelig triumferte, har vist seg å være kraftfullt og vedvarende. Det forblir en viktig del av hvordan mennesker i dag ser tilbake på kristendommens historie, og derfor på kristendommen som sådan.
Men hva innebar faktisk denne forfølgelsen? For å svare på det spørsmålet er det nyttig å skille mellom forfølgelse som ble initiert av romerstaten eller dens embetsmenn, på den ene siden, og, på den andre siden, former for lokal motstand som kunne føre til straff av kristne enkeltpersoner.
Det siste ser ut til å ha vært tilfelle i de første to århundrene av kristendommens eksistens. En viktig historisk kilde er brevene til Plinius den yngre. Da han var guvernør i provinsen Bithynia-Pontus ved Svartehavet (109–111 v.t.), måtte han ta seg av mennesker som ble brakt frem for ham fordi de var anklaget for å være kristne. Usikker på hva slags forbrytelser de var mistenkt for, henrettet han dem som fortsatte å bekjenne at de var kristne, mens de som nektet for det måtte frembringe bevis ved å be til gudene, ofre vin og røkelse foran et bilde av keiseren, og forbanne Kristus. (Brev 10.96).
Disse rettsakene ble ikke satt i gang av romerske embetsmenn, men av private anklagere – kanskje naboer med en personlig uvilje mot den anklagede, eller forretningskonkurrenter. Kristne skilte seg ut og var mistenkelige som medlemmer av en ny religion der de (fleste) ikke ofret til gudene, og dermed ikke deltok i å opprettholde det gode forholdet mellom lokalsamfunnet og gudene. Dette innebar at de av og til ble utsatt for fiendtlighet og vold. Men denne motstanden var ikke et resultat av en offisiell politikk. Når Plinius spurte Trajan om hadde valgt rett prosedyre, bekreftet keiseren at man ikke skulle lete opp de kristne (Brev 10.97). Det fantes ingen juridiske forbud mot kristendommen som religion. Derimot kunne kristne bli dømt dersom de ble anklaget foran en romersk embetsmann og der fastholdt sin kristne bekjennelse.
Den lokale motstanden mot kristne endret seg i løpet av det tredje århundret. Fra denne perioden og fremover var det tider der kristne opplevde forfølgelse som resultat av sentralt fastsatte keiserlige bestemmelser som hadde stor geografisk rekkevidde. Høydepunktet ble nådd under den såkalte «Store forfølgelsen» tidlig i det fjerde århundret. Dette var en fase som begynte da keiser Decius utstedte en bestemmelse i 249 v.t., der alle innbyggere i riket ble avkrevd å ofre til gudene.
Likevel, når vi ser på bakgrunn og størrelsesorden, vil andre historiske kilder kunne fortelle en annen historie. De antikke kildene til keiser Decius’ dekret er et godt eksempel på dette. Siden ingen originale kilder er bevart, har kristne tolkninger av hendelsene lenge vært de eneste som har vært tilgjengelige. Ifølge flere kristne kilder, var hensikten med bestemmelsen å forfølge og straffe kristne. Dens grufulle følger var merkbare gjennom hele riket. De som med tapperhet stod i mot ble dømt til døden og døde som martyrer for sin tro.
Et annet bilde av Decius’ handlinger kom til syne med oppdagelsen av tusenvis av papyrusbiter på søppeldynga til den antikke, egyptiske byen Oxyrhynchus for nå snart hundre år siden. Blant disse papyrusene finner vi en rekke kvitteringer (libelli) signert av lokale embetsmenn, som fungerte som bevis for mennesker som hadde kommet for å ofre i etterkant av Decius’ dekret. Disse kildene antyder at alle i riket ble avkrevd offer – ikke bare kristne. Et slikt religiøst ritual som gjaldt for alle ville understreke at alle rikets innbyggere tilhørte et fellesskap. På den måten kan det se ut til at intensjonen bak Decius’ bestemmelse ikke var spesielt anti-kristen i utgangspunktet, til tross for at det å nekte å adlyde gjorde kristne utsatt for straff. Dermed ble det av i hvert fall noen kristne tolket som en religiøs forfølgelse.
Det er sannsynlig at kristne forfattere som så tilbake på disse hendelsene kan ha overdrevet intensiteten av forfølgelsen og antallet kristne som døde som martyrer. Om du dømmes til døden for å være kristen, da må du også være en ekte kristen. Om din religion er verdt å dø for, da må den være sann.