Er shinto «religion» eller «ikke-religion», eller begge deler?

Religionsbegrepet kom først til Japan på midten av 1800-tallet. Da gjennomgikk landet en revolusjon, som ble utløst av vestlig press. Både den gamle og den nye regjeringen var bekymret for kristelig snikmisjonering med påfølgende kolonisering. I en kort periode trodde man at et modernisert, keiserlig shinto kunne være løsningen: ved å omvende japanerne til shinto skulle man styrke deres anti-kristelige immunforsvar.

Men det ble fort klart at en aggressiv shinto-politikk skapte problemer både innad og utad. Innad var mange sterkt knyttet til forskjellige former for buddhisme, og utad ble Japan fordømt for sin forfølgelse av japanske kristne. Religiøs pluralisme var nok ikke til å unngå – men samtidig var lojalitet til den japanske keiseren obligatorisk for alle. Løsningen ble å definere shinto som ikke-religiøse statsritualer, som var åpne – og snart påbudt – også for buddhister og kristne. Shinto ble hermed en «ikke-religion», hevet over sekterisk splid og konkurranse.

Etter krigen pekte de allierte seierherrene på «statlig shinto» som roten til japansk keiserdyrking og ultramilitarisme, samtidig som de tillot shinto-grupper og helligdommer å leve videre som en «religion». Mot formodning kollapset ikke shinto da forbindelser med staten ble brutt. Helligdommene overlevde, og en privat paraplyorganisasjon for shinto oppsto. Der var det mange meninger om veien videre. Noen ville omdanne shinto til en universell religion og bryte båndene med keiserhuset; men organisasjonens ledelse la seg på en konservativ linje, med mål om å fremme shinto som allmenn, offentlig japansk tradisjon, heller enn en sekterisk, privat religion. I tiårene som fulgte, har det vært det mange kampanjer for å nasjonalisere viktige shinto-helligdommer og seremonier; men den nye grunnloven, som skiller stat og religion, har stått i veien fordi shinto er definert som religiøs.

I mellomtiden spiller helligdommene en rolle i vanlige folks liv som steder hvor familieritualer og felleskapsfestivaler feires. Helligdommenes prester er avhengige av å finne støtte hos sine egne brukere – folk i nabolaget eller andre besøkende. I fravær av enhver form for statsstøtte, er brukerne helligdommenes viktigste inntektskilde. Hvordan navigerer helligdommene (både prester og representanter fra nabolaget) mellom ideologi og praksis – spesielt i dagens kontekst, hvor mange steder er hardt rammet av lokal avfolkning? Det håper jeg å finne ut mer om. Shinto forblir imidlertid en tradisjon som lever motvillig med merkelappen religion, og som bevisst avstår fra å formulere en troslære.

Andre interessante episoder