Hva betydde Pontoppidans katekisme for kristen konfirmasjon i Norge?

Erik Pontoppidan var forfatteren av katekismen Sandhed til Gudfrygtighed, som i 1738 ble gjort obligatorisk i konfirmasjonsundervisningen i Danmark-Norge. Han formet derfor norske ungdommers religiøse liv i over hundre år.

Pontoppidan er et kjent navn for mange i dag. Det finnes for eksempel en Pontoppidans gate i Oslo, og en Erik Pontoppidans gate i Bergen. Disse gatene er oppkalt etter teologen Erik Pontoppidan, som har betydd svært mye for norsk kirkeliv og religionsopplæring.

Hvem var så Erik Pontoppidan? Pontoppidan ble født i en geistlig familie i Danmark, og ble som forventet prest. Han var dessuten pietist. Dette betydde blant annet at han vektla både ungdommens kristendomsopplæring og at den sanne religionen skulle leves «fra hjertet».

Pietismen var i vinden i Danmark-Norge i første halvdel av 1700-tallet, og det var derfor gode muligheter for en teolog som Pontoppidan. Han avanserte da også hurtig. Han ble blant annet slottsprest og hoffprest, og deretter ekstraordinær professor i teologi. I 1747 ble han dessuten utnevnt til biskop over Bergen stift. Pontoppidan satt i Bergen i flere år før han returnerte til København og en ansettelse ved universitetet der.   

Katekismen

Konfirmasjonen ble gjort obligatorisk i Danmark-Norge den 13. januar i 1736. Denne praksisen var ikke direkte knyttet til Luther og reformasjonen som sådan, for Luther selv anså konfirmasjonen som et overflødig sakrament. Utover på 1600-tallet ble ønsket om å få lovfestet konfirmasjonen fremmet i Tyskland, hvor blant annet pietisten Phillip Jacob Spener (1635-1705) jobbet for å få innført konfirmasjonen. Og arbeidet ble kronet med hell. Det ene etter det andre av de lutherske landene innførte etter hvert konfirmasjonen som obligatorisk praksis. Sverige var et av de siste landene ut; her ble konfirmasjonen først innført i 1811.

Målet med konfirmasjonen var å sørge for at ungdommen tilegnet seg gode kristendomskunnskaper som kunne føles i hjertet og etterleves i praksis. Nettopp kunnskapsaspektet ble viktig, og for dette måtte det en lærebok til. Og det var Erik Pontoppidan som fikk oppgaven med å skrive denne. Allerede i 1737 utga han boka Sandhed til Gudfrygtighet, udi en eenfoldig og efter Muelighed kort, dog tilstrekkelig Forklaring over Sal. Doct. Mort. Luthers liden Cathechismo, indeholdende alt det, som den, der vil blive salig, har behov, at vide og giøre. Boken ble gjort obligatorisk i all konfirmasjonsopplæring den 22. august 1738.

Spørsmål og svar til glede og frustrasjon

Det var ikke egentlig noe originalt verk Pontoppidan ga ut. Den bygget nemlig på Speners konfirmasjonsmanual, men var noe forenklet. Mens Speners inkluderte 1208 spørsmål og svar (Hustavlen ikke medregnet) som konfirmanten skulle tillære seg, opererte Pontoppidan kun med 759. Boken bredte seg likevel over et par hundre sider som konfirmantene nå fikk i fanget.

Pontoppidans katekisme var som Luthers Lille katekisme formet rundt temaene Loven, Troen, Bønnen, Dåpen og Nattverden. Oppsettet med spørsmål og svar var tenkt som ytterst pedagogisk: gjennom lettfattelige spørsmål og enkle svar (i alle fall i teorien) skulle konfirmanten få tilegne seg selve grunnlaget for kristentroen.  

345: Hvad har Gud skabt?

Himmel og Jord, og alt det, der er udi, nemlig Soel, Maane, Stierner, Planeter, Elementer, Dyr, Fugle, Fiske, Orme og en utallig Mængde af andre ting, som tiener til Guds ære og vort Gavn; skiønt vi ey kiende dem alle. 1. Mos. 1.

I katekismen gikk Pontoppidan også sterkt ut mot romanslesing:

215: Hvad er Horeri i Ord?

Al liderlig og ublufærdig Tale, liderlige Bøger, Romaner, Viser og Sange, Gækkeri og Narreri, som gaar ud paa Utugt eller i det mindste strider imod ret kristen Alvorlighed. Ef. 4,29; Ef. 5,3.4.5.

Pontoppidans katekisme var altså intet mindre enn en instruks for hvordan livet skulle forstås og leves, kunnskap den unge voksne kunne ta med seg videre for å etterleve på best mulig måte.

Arven etter Pontoppidan

Å tilegne seg innholdet i en så stor bok som Pontoppidans var naturlig nok en pine for mange. Bildet er likevel ikke «helsvart». I bokens innledning ble det nemlig påpekt at de som hadde tungt for å tilegne seg boklig lærdom skulle få slippe å lære seg de spørsmålene som var innsirklede. Pontoppidan selv sto heller ikke altfor hardt «på kravene». Som biskop over Bergen stift tillot han ytterligere tillempinger når det gjaldt teoretisk lærdom, og han lot også prester bruke andre katekismer enn sin egen i undervisningen av de unge.  

Kravet om å bruke Sandhed til Gudfrygtighed i konfirmasjonsundervisningen ble ikke alltid etterlevd. Går vi til datidens kirkebøker, ser vi mange av konfirmantene heller lærte seg den mye enklere Luthers Lille katekisme. God livsførsel kunne også gjøre opp for manglende kunnskap. Sandhed til Gudfrygtighed kom dessuten selv etter hvert i et utall forkortelser.

Først i 1771 kom en ny og statlig godkjent konfirmasjonsmanual ut, nemlig Peder Saxdorphs Udtog. Denne inneholdt kun 541 spørsmål og svar. I 1791 kom dessuten Nicolai Edinger Balles Lærebog i den evangelisk-christelige Religion ut. I Norge beholdt imidlertid Pontoppidan sin popularitet, ikke minst på grunn av haugianernes svært varme forhold til biskopen og den «gamle» kristendommen. Flere steder i Norge var Pontoppidan i bruk til utpå 1900-tallet.

I dag er kirkelig konfirmasjon ikke lenger obligatorisk, og noen lærebok brukes heller ikke. De unges lærdomsunivers på Pontoppidans tid er derfor ganske så forskjellig fra nåtidens. 

Se også!

Hvordan så ulike religiøse bøker ut i middelalderen?