Hva er antisemittisme?

Fellesbetegnelse for jødehat

Ordet «antisemittisme» brukes i dag som samlebegrep for alle former for jødefiendtlighet og jødehat i historien.

Et eksempel på denne språkbruken, som samtidig gir uttrykk for fenomenets forskjellige dimensjoner, er sosiologen Helen Feins definisjon av antisemittisme som «en vedvarende, latent struktur av fiendtlige forestillinger om jøder som kollektiv, manifestert i individer som holdninger, i kulturer som myter, ideologi, folklore og bilder, og i handlinger – som sosial eller rettslig diskriminering, politisk mobilisering mot jødene, og kollektiv eller statlig vold – hvilket har som resultat og/eller målsetting å distansere, drive bort eller tilintetgjøre jøder fordi de er jøder.»[1]  

Forskjellige uttrykksformer

Negative holdninger til jøder som kollektiv er et fenomen med lange røtter i historien. Det kan skilles mellom fire hovedfaser:

1. I den førkristne antikken var antijødisk polemikk et begrenset fenomen, rettet mot jødisk religionsutøvelse og ofte knyttet til politiske konflikter.

2. I den kristne tradisjonen var forestillinger om jøder og jødedom sentrale for egen identitet, underlagt et teologisk tolkningsskjema og preget av en spenning mellom nærhet (jøder som bærere av den guddommelige frelseshistorien) og distanse (jøder som frafalne på grunn av sin avvisning av Jesus som Messias). Demonisering av jødene som vantroende «kristusmordere» og utsugende «ågerkarler» har siden høymiddelalderen bidratt til utallige blodige forfølgelser, diskriminering og fordrivelser av jøder i Europa.

3. Den moderne formen for jødefiendtlighet som kalte seg selv «antisemittisme» oppstod i slutten av 1870-tallet i Tyskland som politisk-sosial bevegelse. Den gjorde opprør mot den liberale samfunnsutviklingen og tolket dens negative trekk som resultat av «jødisk påvirkning». Det nye ordet «antisemittisme» skulle høres objektivt og vitenskapelig ut og dermed skille seg fra jødehatet i middelalderen, som hadde røtter i kristne forestillinger. Derfor ble fiendebildet «jøde» kamuflert med det ulne begrepet «semittisme» som ble brukt både som etnografisk samlebegrep for jøder (og bare for jøder) og som et nedsettende kjennetegn for den moderne liberale samfunnsutviklingen. Antisemittene kombinerte altså samfunnskritikk (mot kapitalisme, handelsliberalisme, oppløsning av tradisjonelle verdier) med rasetenkning.  De konstruerte ét jødisk kollektiv med uforanderlige (negative) særtrekk og ønsket å ekskludere jødene igjen fra det nasjonale fellesskapet.  Antisemittene organiserte seg i politiske partier og foreninger og spredte sitt budskap i tusenvis av pamfletter, tidsskrifter og andre medier. Det antisemittiske verdensbildet tok utgangspunkt i den moderne raselæren og i tradisjonelle antijødiske myter og konspirasjonsfortellinger. Antisemittene anså «jødespørsmålet» som nøkkelen til å forstå verden og som legitimering av forfølgelse og folkemord.

4. Etter Holocaust har åpne uttrykk for rasistisk antisemittisme blitt tabubelagt i vestlige land, men fenomenet finnes fortsatt i mer indirekte former (Holocaust-relatert, Israel-relatert, globaliseringskritikk-relatert), og i økende grad også mer direkte igjen i form av konspirasjonsteorier og voldelige angrep.

Christhard Hoffmann er professor for europeisk historie ved Universitetet i Bergen og seniorforsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.

---

[1] Helen Fein, The Persisting Question: Sociological Perspectives and Social Contexts of Modern Antisemitism. Berlin/New York 1987, 67. Norsk oversettelse av Vibeke Moe, i: Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter. Oslo: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, 2012, 12.

SE OGSÅ!