Hva er en gud?

Religion har typisk å gjøre med guder. Men hva mener vi med en «gud»? De fleste (for eksempel studenter på innføringsforelesninger i religionsvitenskap) vil svare at det er et overnaturlig eller overmenneskelig vesen. Kanskje har de lest en fagbok der religion er definert som «kommunikasjon med kulturelt postulerte overmenneskelige aktører» – en ganske vanlig definisjon i religionsvitenskapen nå for tiden. Men det skal ikke mye ettertanke til for å innse at dette er utilstrekkelig som definisjon på begrepet «gud». For det finnes jo forestillinger om overmenneskelige aktører som ikke er guder: djevelen, ånder, feer. Engler og helgener. Julenissen. I alle fall oppfattes ikke disse som «guder» i dag. Men kanskje de likevel ville vært det i kulturer og religioner der begrepet om «en gud» er langt videre enn hos oss?

En begrepshistorisk tilnærming vil her være nyttig. Vårt ord for «gud», preget som det er av jødisk-kristen teologi, går i siste hånd likevel tilbake til den polyteistiske oldtiden. Da Bibelen ble oversatt til gresk og latin, hadde man ingen skrupler med å bruke ordene theos og deus, som fra før av hadde en lang forhistorie i gresk og romersk religion. Overtok man ordene, måtte man nødvendigvis også overta vesentlige deler av betydningsinnholdet.

Så hvordan brukte grekerne og romerne ordet «gud» (theos, deus)? Det ser ut til at de brukte det i tre kontekster som ikke helt faller sammen. Den ene er at gudene tilskrives evnen til å handle, til å forårsake uvanlige hendelser. De får ting til å skje, eller de kan åpenbare seg eller sende tegn. Da sier man: Her var det en theos på ferde. Den andre konteksten er tilbedelse: Man henvender seg til guden med offer og bønn, for å be om hjelp, takke for å ha fått hjelp, eller avverge ulykke. Denne konteksten henger sammen med den første, men de faller ikke sammen: Det finnes guder som forårsaker ting, men som ikke tilbes (for eksempel hevngudinner), og det finnes guder man tilber, men som man ikke forventer handlinger fra (for eksempel guddommeliggjorte keisere). Endelig kan man bruke ordet «guder» om vesener som står høyt over menneskene, men uten å forvente at de bryr seg om menneskene: Filosofen Epikurs guder er altfor lykkelige til å bekymre seg om det som skjer på jorden.

De monoteistiske religionene har ikke bare arvet ordet «gud», men også betydningsinnholdet i alle dets tre aspekter. Guden handler, blir tilbedt og står i sin natur langt over menneskene. Forskjellen er at det her er én gud som monopoliserer alt dette. Men det er i teorien. For på den annen side finnes det  også i disse religionene andre vesener som også har slike egenskaper – engler, helgener o.a. – og som derfor kvalifiserer til betegnelsen «gud» i ordets opprinnelige betydning. Alle disse religionene har derfor bestandig slitt med å gjennomføre sin monoteistiske gudsidé og med å renske ut stadig nye tendenser til «flerguderi».

Refleksjonsspørsmål

  1. Er «kulturelt postulerte overmenneskelige aktører» et bedre begrep enn «gud» når vi skal sammenligne religioner?
  2. Er julenissen en gud? Hvorfor, eller hvorfor ikke?
  3. Denne teksten har fokus på begrepet «gud» i europeisk religionshistorie. Kan resonnementene overføres til andre religiøse tradisjoner, som for eksempel hinduismen og buddhismen, eller østasiatiske religioner?
  4. Kan du finne flere eksempler fra religionshistorien på vesener som betegnes som «guder», men som ikke tilbes?

Litteraturtips

Tidsskriftet Din nr. 2/2012 og 1/2013 har flere artikler om begrepet «gud»

Pyysiäinen, Ilkka, og Kimmo Ketola. 1999. “Rethinking ‘God’: The Concept of ‘God’ as a Category in Comparative Religion.” I Tore Ahlbäck (red.), Approaching Religion, Part I (Scripta Instituti Donneriani Aboensis XVII: 1; Åbo), 207–214.

Barrett, Justin L. 2008. “Why Santa Claus is Not a God.” Journal of Cognition and Culture 8:149–161.