Hva er en guru?

Guruen som religiøst konsept og sosial rolle er ikke bare en integrert del av sør-asiatiske kulturtradisjoner, men har for lengst funnet inngang i europeiske språk og kulturer.

I vestlig kontekst har guruen gjerne blitt fremstilt som en stereotypisk vismann fra det «åndelige» Østen, forbundet med meditasjon og yoga, eller avfeid som en hjernevask-drivende sektleder. I dagligtale brukes ordet guru også for spesialister av ulike slag, slik som i «IT-guru». Hvor kommer guru-konseptet fra? Hvordan har både guru-konseptet og guruer selv blitt en del av vestlig religiøsitet? Og hvordan kan vi forstå moderne guru-bevegelser ut fra et sosiologisk perspektiv?

Guruer i India

Idéen om guruer som religiøse autoriteter finnes i de fleste sør-asiatiske tradisjoner, selv om begrepet guru ikke nødvendigvis brukes i alle og forestillinger og praksiser knyttet til guruer er svært mangfoldige. I hinduismen er guruen en av de viktigste sosiale rollene, og den har lange historiske røtter. Guru-begrepet har noe felles med begrepet ācārya som allerede i Vedisk tid betegnet en religiøs lærer. Guru-rollen utviklet seg trolig under buddhistisk og jainistisk innflytelse. I disse bevegelsene var det et sterkt fokus på frelselærere som sto over gudene og som forkynte en lære selv gudene trengte å høre.

En viktig del av guruenes rolle er at de utfører religiøse innvielsesriter for disiplene sine, noe som ofte anses som en forutsetning for åndelig utvikling. Når en guru dør, kan av og til en disippel bli den nye guruen, slik at det oppstår guru-disippel-tradisjonslinjer (parampara). I de fleste tradisjonene blir guruen sett på som en person som har kommet langt i sin åndelige utvikling og som har som oppgave å lede disiplene til den samme religiøse innsikten. Guruer blir derfor behandlet med stor ærbødighet og i noen tradisjoner blir guruer til og med sett på som manifestasjoner (avatāra) av guddommer. Guruer var tradisjonelt menn, men i nyere tid opptrer stadig flere kvinnelige guruer. Selv om guru-institusjonen fortsatt står sterkt i dagens India, er det også mange som er kritiske til guruer og advarer mot maktmisbruk.

Globale guruer som religiøse innovatører

Fra og med 1890-tallet har guruer fra Sør-Asia i økende grad påvirket de religiøse landskapene i USA og Europa. I denne prosessen gjenfortolket indiske aktører guru-rollen i møtet med nye kontekster, samtidig som den indiske tradisjonen forble den kulturelle referansen som ga rollen legitimitet. Da Swami Vivekananda, som selv var disippel av en guru, holdt tale på The World Parliament of Religions i Chicago i 1893, ble dette et viktig utgangspunkt for den voksende interessen for indisk religiøsitet i Vesten. Vivekananda (1863–1902) og andre tidlige transnasjonale guruer har vært viktige innflytelser på utviklingen av vestlig alternativ religiøsitet og «New Age». Samtidig har guruenes reiser til Vesten også bidratt til religiøs endring i India. Vivekanandas sammensmelting av svært ulike religiøse tradisjoner til én «hinduisme» for et globalt, engelskspråklig publikum har fått betydning for hinduers selvforståelse frem til i dag.

I andre halvdelen av 1900-tallet vokste det frem globale meditasjonsbevegelser rundt guruer som Maharishi Mahesh Yogi (1918–2008) og Bhagwan Shree Rajneesh (Osho) (1931–1990) og satte sitt preg på alternativbevegelsen. I dag blir mange idéer og praksiser som guruene introduserte, slik som yoga og meditasjon, ikke lenger sett på som særlig alternative, men som en del av mainstream-kulturen også i Norge.

Yoga og meditation som en del av mainstream-kulturen. Foto: Colourbox

Guruer som autoriteter

Hvordan kan guruers påstander om eksklusiv kunnskap og spirituelle opplevelser forstås fra et religionsvitenskapelig perspektiv? Det er slett ikke mulig for en religionsviter å etterprøve om en guru for eksempel virkelig er opplyst, siden «opplysning» er en religiøs, og ikke en vitenskapelig kategori. Vi kan likevel analysere slike påstander når vi velger å se på guruen som en sosial rolle i et autoritetsforhold. Fra et sosiologisk perspektiv er autoritet alltid en sosial relasjon som må anerkjennes og bekreftes fra begge sidene, det vil si ingen guru uten disipler.

Når vi studerer guru-bevegelser, er det derfor spesielt interessant å undersøke hvordan guruens autoritet blir legitimert, altså rettferdiggjort, og opprettholdt. I India tilskrives og legitimeres guruens autoritet ofte av tradisjonslinjen, eller guru-rekken. I moderne vestlige guru-bevegelser er det derimot sjeldent guru-rekken som blir fremhevet og mange guruer har ikke hatt en guru selv. De oppnår i stedet religiøs autoritet gjennom beretninger om sin personlige vei til «opplysning». I nyere grupper finner vi også figurer som kan kalles for «anti-guruer». Her nekter guruene ofte at de er noe spesielt og påstår at disiplene er like opplyste som de selv. Deres autoritet som guru er da nettopp knyttet til at de fremstår som beskjedne og ikke autoritære, samtidig som tilhengerne likevel anerkjenner og bekrefter autoriteten.

Guru-bevegelser i forandring

Autoritetsrelasjonene som oppstår rundt en guru, varierer riktignok. Slik som religion generelt tar mange ulike former i dagens pluralistiske samfunn, finner vi også mange ulike måter tilhengere forholder seg til en guru på. Mens noen hengivne disipler tilpasser hele livet sitt til guruen sin, er det også mange som driver med «guru-hopping». Disse ser guruene som kilder til inspirasjon eller rådgivere, men har ikke lyst til å bli medlem i en religiøs bevegelse. Moderne guruer har ofte møtt kritikk og trenger i dag kanskje enda mer legitimering enn tidligere. #MeToo-debatten viste igjen at guruer og religiøse bevegelser ikke står utenfor problemer med maktmisbruk. Men interessen i både de berømte guruenes arv og i levende guruer ser ikke ut til å forsvinne og kommer til å holde religionsvitere sysselsatt også fremover.

---

SE OGSÅ!