Hva er en helgen?

En helgen er, veldig kort sagt, en (ofte avdød) person som regnes som hellig. I religionsvitenskapen brukes begrepet ofte som betegnelse på en bestemt type skikkelser som opererer i sjiktet mellom gud(ene)s og menneskenes verden. Vi kan derfor kalle dem mellomvesener. I likhet med engler kan helgener være budbringere både fra gud(ene) til menneskene og omvendt. Mange lærer at helgener «ber for» mennesker, altså at de taler deres sak overfor gud(ene). I motsetning til engler, derimot, er helgener ifølge tradisjonen vanlige mennesker som har gjort seg fortjent til denne opphøyde statusen. Slik sett kan helgenene vise at mennesker har mulighet til å overskride skillet mellom gud(er) og mennesker og komme nærmere det guddommelige.

Helgener betraktes ofte som gud(ene)s favoritter blant menneskene. Det innebærer som regel at de har fått eller oppnådd spesielle evner, som å helbrede sykdom, lindre smerte, avverge ulykker, hjelpe i krig og nød, og gi trøst og ledelse i vanskelige situasjoner. Med andre ord: Helgener er avdøde mennesker med spesielle evner. Dermed både bekrefter og utfordrer helgener grensene mellom hva som er menneskelig og hva som er overmenneskelig. Helgenene utgjør på den måten også en oppfordring til mennesker om å kunne bli eller oppnå noe utenom det vanlige—noe «mer». De har gjerne også sitt eget helt definerte virkeområde. Cecilia er for eksempel musikeres skytshelgen, mens Isidor av Sevilla regnes som internetts særlige beskytter. Andre går på tvers av ulike religioner, men kan også ha lokale varianter som er mer spesialiserte. Et eksempel på det er Maria. Hun regnes som helgen både i kristendom og islam, men dyrkelsen av henne er særlig fremtredende i katolisismen, hvor det tenkes at hun åpenbarer seg på ulike steder og gjerne får navnet «Vår Frue av» påfulgt av stedets navn.

Helgener i kristendom

Selv om det finnes paralleller i forskjellige religioner, kjenner vi betegnelsen helgen best fra kristen sammenheng. Det norske ordet helgen kommer av norrønt heilagr. Det er en oversettelse av det greske hagios/hagia og latinske sanctus/sancta, som rett og slett betyr «hellig». Den latinske betegnelsen lever videre i dagens norsk, som når vi for eksempel snakker om Sankt Olav eller Sankt Sunniva.

De aller første kristne helgenene var martyrer. I Paulus’ brev fremstår martyrdøden som den ideelle død for kristne allerede i det første århundret. Det var regnet som en ære å få lide på samme måte som Jesus led, og gjennom en pinefull død der man selv fikk kjenne på Jesu lidelser, kunne man også være et vitne og misjonær for hans budskap.

Det oppstod etterhvert kult ved martyrenes graver, der man tenkte at de hellige martyrene kunne utøve mirakler særlig gjennom sine levninger—relikvier. Blant kristne ble det ettertraktet å begraves i nærheten av martyrene, ad sanctos. Tanken var at nærheten til helgenens grav ville være fordelaktig ved den avdødes møte med Gud i det hinsidige.

Hagiografi — fortellingene om de hellige

De første helgenfortellingene var altså fortellingene om martyrenes død. De var både dramatiske og ofte svært spektakulære. Forskere har vist at disse fortellingene om helgenenes død, og etter hvert også liv, hadde mye til felles med antikkens romaner, datidens mest populære lesestoff. Med helgenbiografiene ble man etter hvert også mer opptatt av å skildre martyrenes fromhet og uklanderlige livsførsel. På denne måten ble det rom for dem som ikke døde som martyrer å få helgenstatus gjennom det såkalte «blodløse martyriet». Det vokste frem en ny klasse helgener som kalles konfessører. Her var ikke det viktigste måten man hadde dødd på, men hvordan vedkommende hadde levd sitt liv. Biskoper, kirkefedre og andre som «hadde viet sitt liv» til kirken kunne på denne måten oppnå helgenstatus etter sin død, uten at de døde som martyrer. Helgenfortellingene og de flyttbare relikviene bidro til på spre kulten geografisk, og stadig nye helgener ble på denne måten kjent langt utenfor sitt ellers gjerne svært lokale virkeområde.

Helgenkulten vokste altså frem i spenningen mellom spontan folkelig kult nedenfra, og stadig økende behov for regulering ovenfra, slik at kulten kunne inngå i rammer som biskopene kunne gå god for. Spenningen har kommet og kommer fortsatt til uttrykk gjennom helgenkåringsprosessens lange utvikling. Det er ikke alltid enighet mellom kristne og biskoper om noen kan kalles en helgen eller ikke, og offisielt sett var det i utgangspunktet lokale kristne biskoper som avgjorde spørsmålet. I løpet av middelalderen ble det stadig mer prestisjefylt for en helgenkandidat å bli utropt til helgen av biskopen av Roma—altså paven. Den romersk-katolske helgenkåringsprosessen er i dag den mest formaliserte blant helgendyrkende kirkesamfunn. Prosessen er underlagt kanonisk lov, som er Den romersk-katolske kirkens interne lovverk. Denne delen av lovverket er imidlertid igjen underlagt den til enhver tid regjerende paven.

Refleksjonsspørsmål

  • Finnes det helgener i andre religioner enn kristendommen?
  • Finnes det religiøse tradisjoner der man ikke har helgener?
  • Hvorfor finnes det så mange ulike holdninger til helgener innenfor kristendommen?

Litteraturtips

Brown, Peter, 1981. The Cult of the Saints: Its Rise and Function in Latin Christianity. Chicago: University of Chicago Press.

Kenneth L. Woodward, 1996. Making Saints: How the Catholic Church Determines Who Becomes A Saint, Who Doesn’t, And Why. New York: Simon and Schuster.

de Voragine, Jacobus, 2012. Legenda Aurea: Helgenlegender fra middelalderen i utvalg, Verdens hellige skrifter, Bokklubben