Hva er hindunasjonalisme?

Hindunasjonalisme er en politisk ideologi som argumenterer for at Indias statsforfatning primært bør reflektere hindumajoritetens kultur og historie. Hinduene utgjør rundt 80% av befolkningen, og landets muslimer (14,2%), kristne (2,3%), sikher (1,7%) og andre religiøse minoriteter må dermed tilpasse seg.

Framvekst

Før 1947 var India en britisk koloni, og under frigjøringskampen måtte frihetskjemperne etter hvert konkretisere hvordan et fritt India skulle bli. Skulle det være en sekulær stat som holdt like stor avstand fra alle religioner? Eller skulle India hovedsakelig være til for hinduer, slik Pakistan senere ble for muslimer? Den sekulære fløyen vant, og India vedtok dermed en religionsnøytral grunnlov.

Taperfløyen beholdt sine organisasjoner og ideologer, men først på 1990-tallet begynte de å få politisk gjennomslag. Siden det har Bharatiya Janata Party (BJP), hindunasjonalismens fremste politiske parti, hatt regjeringsmakt i flere omganger, både på delstatsnivå og nasjonalt. Siden 2014 har partiet hatt rent flertall i nasjonalparlamentet. Hindunasjonalisme er dermed en betydelig maktfaktor i verdens mest folkerike land.

Skrekkvisjoner

Mye av hindunasjonalismens overbevisningskraft ligger i dens overtydelige skrekkvisjoner. Én er at hinduer skal bli minoritet i eget land. Indias religiøse demografi blir derfor konstant overvåket for å forhindre en eventuell reduksjon av hinduenes tallmessige majoritet. Skulle det glippe, vil hinduismens kulturarv og verdens hindu-diaspora stå i fare, påstås det.

En annen skrekkvisjon er tap av territorium. Da britene trakk seg ut i 1947, ble India delt, og Pakistan og senere Bangladesh ble skilt. For hindunasjonalister var dette nærmest en «amputasjon» av hjemlandet, og frykten for at nye frigjøringsbevegelser skal forårsake flere amputasjoner er påtakelig. Skjønt denne bekymringen deles av et bredt politisk spektrum, er det hindunasjonalistene som artikulerer den tydeligst.

Preventive tiltak inkluderer forhindring av kristen og muslimsk misjon, utvisning av illegale muslimske immigranter, begrensning av interreligiøse ekteskap som får kvinner til å konvertere «ut» av hinduisme, «rekonvertering» av indiske muslimer til hinduisme og enklere tilgang til statsborgerskap for flyktninger med hindu- og sikh-bakgrunn. BJP og søsterorganisasjonene har iverksatt en rekke hardhendte tiltak i disse retningene, akkompagnert av høylytt retorikk om hvor ille det ellers vil gå. Enkelte forskere ser derfor klare likhetstrekk mellom hindunasjonalisme og vestlig høyreekstremisme (f.eks. Leidig 2020; Leidig og Mudde 2023; Ghasiya, Ahnert og Sasahara 2023).

Framtidsvisjoner

Hindunasjonalismens overbevisningskraft ligger også i dens framtidsvisjoner.  Hovedmålet er å gjøre India til en mektig hindu-stat som ivaretar majoritetsbefolkningen og deres unike religion og kulturarv. Dette skal ikke være noe teokrati der religiøse autoriteter gis politisk makt eller religiøse tekster inkorporeres i lovverket. Religionsfriheten skal heller ikke innskrenkes. Målet er snarere et etnokrati der hinduer gis visse særrettigheter.

En mer langsiktig drøm er å utvide Indias territorium. Første trinn vil være å reintegrere Pakistan og Bangladesh, skjønt ingen snakker om hvor man vil gjøre av nabolandenes store muslimske befolkning. Et mulig neste trinn er å integrere alle landområdene i Asia som en gang er blitt påvirket av hinduisme i ett stort rike. Denne framtidsvisjonen er riktignok så luftig at den knapt artikuleres med ord, men visuelle framstillinger florerer, som man kan se ved å gjøre billedsøk på «Akhand Bharat».

Disse framtidsdrømmene er for vage og risikable til å utgjøre noen konkret politisk agenda, men hindunasjonalistisk politikkutøvelse peker likevel i denne retningen. Stedsnavn fra kolonitiden og den forutgående mogulperioden er endret, for eksempel Bombay til Mumbai og Allahabad til Prayagraj. BJP har også reformert historieundervisningen, som nå presenterer tiden under britene og mogulkeiserne som mørketider og tidligere perioder som en gullalder som bør gjenskapes. Faghistorisk dokumentasjon av den kulturelle oppblomstringen som møtet mellom ulike religiøse tradisjoner medførte, fjernes fra skolebøkene.

Det brukes også mye energi på å forsøke å dokumentere at hinduismen er enda eldre enn antatt, at religiøse epos som Mahabharata og Ramayana beskriver historiske fakta og at hinduismens religiøse korpus reflekterer kunnskap som foregrep vestlig vitenskap. Tempelbygging, konvertering av omstridte moskéer til hindutempler, oppgradering av pilegrimsruter og «branding» av India som yogaens hjemland og «verdens guru» hører også med i dette bildet.

Klassifisering og sammenlikning

Som nevnt betrakter enkelte forskere hindunasjonalisme som en form for høyreekstremisme, noe som vektlegger ideologiens ekskluderende retorikk og voldspotensial. Det vanligste er imidlertid å analysere hindunasjonalisme som en religiøs nasjonalisme (f.eks. van der Veer 1994; Jurgensmeyer 1998, Malji 2022; Muraleedharan 2023), et begrep som framhever hvordan innbyggere med én religiøs tilhørighet blir ansett som mer ideelle borgere enn andre. Andre igjen foretrekker fundamentalisme-begrepet (f.eks. Sarkar 2002, Brekke 2012), som betoner hvordan slike ideologier vokser fram som respons på sekularismens forvitring av religiøs autoritet. Også begepet «retrotopi» er benyttet (jfr. Frøystad 2023) for å framheve hvordan hindunasjonalismens framtidsforestillinger smelter så grundig sammen med idealiserte versjoner av fortiden at den skiller seg markant ut fra utopiske ideologier. Noen av hindunasjonalismens sterkeste kritikere klassifiserer hindunasjonalisme som fascisme (se f.eks. Mazumdar 1998; Banaji 2018; Bhatty og Sundar 2020; Govindrajan 2021). Dette begrepet aktualiserer også hvordan hindunasjonalismens opphavsmenn på 1920- og 1930-tallet var inspirert av italiensk og tysk fascisme – vel å merke lenge før holocaust.

Hindunasjonalismens tilhengere avviser slike merkelapper, inkludert ordet «hindunasjonalisme». Deres foretrukne begrep er hindutva, som betyr «hinduhet». Opprinnelig refererte dette uttrykket til alle som anser India som sitt hellige land, altså alle indere unntatt muslimer og kristne (jfr. Savarkar 1969 [1923]). Uansett hvilket begrep vi benytter, vil denne ideologien ventelig få stadig større innvirkning på verden etter hvert som Indias befolkning, økonomi og geopolitiske rolle vokser.

Refleksjonsspørsmål

  1. Hva hadde kolonitiden å si for framveksten av hindunasjonalisme?
  2. Hva slags konkrete tiltak har hindunasjonalisme gitt utspring til?
  3. Hvilke framtidsvyer og skrekkscenarier henter hindunasjonalisme næring fra?
  4. Hvilke andre politiske ideologier kan hindunasjonalisme sammenliknes med?

Litteraturtips

Banaji, Shakuntala 2018: «Vigilante publics: Orientalism, modernity and Hindutva fascism in India”, Javnost: The Public 25(4): 333-350. https://doi.org/10.1080/13183222.2018.1463349

Bhatty, Kiran og Nandini Sundar 2020: “Sliding from majoritarianism toward fascism: Educating India under the Modi regime”, International Sociology 35(6): 632-650. https://doi-org.ezproxy.uio.no/10.1177/0268580920937226

Brekke, Torkel 2012 [2007]: Hva er fundamentalisme? Universitetsforlaget.

Frøystad, Kathinka 2023: “Killing for the Hindu nation: Hindu nationalism and its violent excess”, i Margo Kitts (red.): The Cambridge Companion to Religion and War. Cambridge University Press. https://doi.org/10.1017/9781108884075.022.

Ghasiya, Piyush, Georg Ahnert og Kazutoshi Sasahara 2023: “Identifying themes of right-wing extremism in Hindutva discourse on Twitter”, Social Media + Society 9(3): 1-18. https://doi.org/10.1177/20563051231199457

Govindrajan, Radhika 2021: “Labors of love: On the political economies and ethics of bovine politics in Himalayan India”, Cultural Anthropology 36(2): 193-211. https://doi.org/10.14506/ca36.2.02

Juergensmeyer, Mark 1998: Religious Nationalism Confronts the Secular State. Oxford University Press.

Leidig, Eviane 2020: “Hindutva as a variant of right-wing extremism”, Patterns of Prejudice 43(3): 215-237. https://doi.org/10.1080/0031322X.2020.1759861

Leidig, Eviane og Cas Mudde 2023: «Bharatiya Janata Party: The overlooked populist radical right party”, Journal of Language and Politics 22(3): 360-377. https://doi.org/10.1075/jlp.22134.lei

Malji, Andrea 2022: Religious Nationalism in Contemporary South Asia. Cambridge University Press. https://doi.org/10.1017/9781108919050

Mazumdar, Sucheta 1995: “Women on the march: Right-wing mobilization in contemporary India”, Feminist Review 49(1): 1-28. https://doi.org/10.1057/fr.19

Muraleedharan, Shruti 2023: “Narendra Modi’s ‘Gujarat model’: re-moulding development in the service of religious nationalism”, Commonwealth & Comparative Politics 61(2): 129-151. https://doi.org/10.1080/14662043.2023.2203997.

Sarkar, Sumit 2002: Beyond Nationalist Frames: Postmodernism, Hindu Fundamentalism, History. Bloomington: Indiana University Press.

Savarkar, Vinayak Damodar 1969 [1923]: Hindutva: Who is a Hindu? Bombay: Veer Savarkar Prakashan. https://archive.org/details/hindutva-vinayak-damodar-savarkar-pdf/page/n1/mode/2up

van der Veer, Peter 1994: Religious Nationalism: Hindus and Muslims in India. California University Press.

Andre interessante orakler