Hva er islamsk reform?

Islamsk reform, eller reformisme, er en betegnelse som brukes på mange ulike bevegelser som oppsto i islam på 1800-tallet og utover på 1900-tallet.

Felles for disse bevegelsene er en idé om at muslimer har «forlatt» det guddommelige budskapet som ble overlevert til Muhammad på 600-tallet, og at de islamske samfunnene derfor har mistet de egenskapene som en gang gjorde dem ledende i verden. På 1800-tallet ble det tydelig for muslimske tenkere at Europa hadde blitt den nye stormakten, innen vitenskap og teknologi, men også økonomisk og militært. Hvordan forklarte muslimske tenkere at det som opprinnelig var et «perfekt samfunn» nå hadde blitt utkonkurrert? Og hvordan skulle muslimene forholde seg til dette?

Et svar kom fra Muhammad Abduh i Egypt (d. 1905). Han mente at islam måtte reformeres, ved å vende tilbake til det opprinnelige budskapet. Argumentet var at islam i sin opprinnelige form ikke bare var forenelig med vitenskap og moderne samfunn, men direkte oppfordret til det. Han tenkte seg en tidslinje der islam, gjennom århundrer med ekspansjon i Midt-Østen, Afrika, India og Sørøst-Asia, hadde fått «lagt til» uendelig mange lokale og varierte ritualer som ikke hadde rot i det opprinnelige budskapet. Disse «tilleggene» blir av reformister ofte kalt «bid’a», som betyr nyskapninger som ikke har dekning i islams opprinnelige budskap. Et sånt «tillegg» kunne være alt fra lokal helgendyrkelse eller feiring av Profetens bursdag til moderne vestlige mat- eller klesvaner. Ikke noe av dette hørte hjemme i Profetens opprinnelige samfunn. Svaret var, ifølge Abduh, å vende tilbake til idealsamfunnet slik det var – men samtidig fornye og oppdatere for å skape en ny, islamsk modernitet. Denne skulle verken være vestlig eller sekulær, men basert på Koranen og Profetens ord og gjerninger.

Denne type tanker fikk rik grobunn på 1900-tallet, av flere grunner. For det første var europeisk imperialisme på sitt mest dominerende frem mot den andre verdenskrigen, og den påfølgende kalde krigen gjorde seg også sterkt gjeldende i den islamske verden. For det andre hadde man på 1800-tallet utviklet ny teknologi for trykking av arabisk skrift, og nye trykkerier og forlag oppsto. Muslimer over hele verden kunne abonnere på aviser og tidsskrifter, på arabisk eller på sitt eget språk. Reformbudskapet ble derfor aktualisert og globalisert, og ikke uventet utviklet det seg mange ulike former.

Abduhs disippel, Rashid Rida (d. 1935) var opptatt av at islamske samfunn måtte organiseres i nye former, gjennom foreninger og det som vi i dag vil kalle sivilsamfunn.  Islamske reformideer ble tatt opp i nye statsdannelser, som for eksempel det moderne Tyrkia fra 1923, og senere i en rekke politiske partier fra Marokko til Indonesia. I Egypt oppsto massebevegelsen Det Muslimske Brorskapet, som bygget på mye av de samme tankene om et nytt, moderne muslimsk menneske, igjen med henvisning til Profetens samfunn. Også den moderne Salafi-bevegelser kan knyttes til reformtanken; ved å «rense» Islam for «tillegg» kan man leve i tråd med det som var Guds mening. Deler av dagens islamske feminisme og LGBTQ-aktivisme kan sies å være basert på samme tankegods. Slike aktivister hevder at det opprinnelige budskapet hadde en klar mening, nemlig likeverd og rettferdighet, og at all diskriminering er en følge av nettopp kulturell «bidʿa».

Et trekk all islamsk reformisme har felles er nettopp denne henvisningen til Guds opprinnelige hensikt eller mening, men denne kan altså tolkes på svært ulikt vis.

---

SE OGSÅ!