Hva er monoteisme?

I dette innlegget utfordres tradisjonelle forestillinger knyttet til begrepet «monoteisme».

«Monoteisme» defineres gjerne som «tro på én gud». Det antas også at dette er en nøytralt beskrivende definisjon som lar oss klassifisere religioner som monoteistiske eller polyteistiske. Her skal vi hevde at denne definisjonen er misvisende og at klassifiseringen den danner grunnlag for ikke er nøytral.

1. Skillet mellom monoteistiske og polyteistiske religioner er gjort på de monoteistiske religionenes premisser. «Polyteister» er ikke like opptatte av at de er polyteister som monoteistene er av at de selv er monoteister. I de monoteistiske religionene har man ønsket å avgrense seg fra «polyteisme» og man holder seg med trosbekjennelser som markerer dette. I de polyteistiske religionene har man ikke hatt et lignende markeringsbehov og det finnes ikke der trosbekjennelser til et flertall guder. Skillet mellom de to religionstypene er med andre ord asymmetrisk.

2. Forestillingen om at det er én gud over det hele lar seg fint kombinere med tanken om mange guder, slik vi ser det for eksempel i hinduismen, i deler av gammelegyptisk religion og i greske filosofers tenkning om det guddommelige. Da forstås de mange gudene man tradisjonelt dyrker som ulike manifestasjoner av én bakenforliggende guddom.

Videre kan det påpekes at tanken om at det finnes et høyeste vesen, en Skaper og/eller et Forsyn, har vært vanlig i europeisk filosofi, ikke minst i opplysningstidens deisme, uten at denne gudsforestillingen var avhengig av de monoteistiske religionenes troslære. Deistene antok at det fantes en gud, men forkastet religionenes dogmer.

Det som menes med monoteisme når det gjelder jødedommen, kristendommen og islam er åpenbart noe annet enn alt dette.

3. Den monoteismen som fremholdes av jødedommen, kristendommen og islam er ikke «tro på én gud» i forstand av en teori om at det bare finnes én guddom. Den er et påbud om bare å dyrke en helt bestemt gud. Den begynner som en pakt mellom Israels folk og dets Herre – «du skal ikke ha andre guder enn meg!» – uten at eksistensen av andre guder klart benektes. Først senere, i det andre tempelets tid, sies Israels gud å være den eneste (f.eks. Jes 46). Kristendommen og islam overtar monoteismen i denne formen: man skal bare tilbe én gud, som samtidig er den eneste som finnes. Denne ene guden er en helt bestemt gud: i kristendommen den som har åpenbart seg gjennom Kristus, i islam den som har talt gjennom profeten Muhammad. Tilber man en annen gud, er man stadig en hedning, selv om man holder seg kun til én.

4. Selv om kristendommen er erklært monoteistisk, henvender troende kristne seg ikke desto mindre til et stort antall vesener med overmenneskelige evner, kalt helgener. Også i jødedommen og islam finnes det innslag av hellige menn (en sjelden gang kvinner) som tilskrives slike evner – både levende og døde. I religioner der man regner med flere guder – som regel et ubestemt antall – vil slike vesener uten videre kvalifisere som guder. For å fastholde religionens monoteistiske selvbilde, har kristne teologer definert denne formen for kommunikasjon med høyere vesener som «å vise ære» heller enn «å tilbe», og som «bønn om forbønn» heller enn «bønn» rett og slett. Lignende resonnementer har vært ført i islam angående påkallelser av Profeten og hellige skikkelser (walier) i Shia- og sufitradisjonene. Fra et religionsvitenskapelig synspunkt er slike resonnementer å betrakte som teologisk retorikk heller enn som realistiske beskrivelser av levende religion.


Se også!

Trykk for å vise

Refleksjonsspørsmål

  • Hvorfor er det misvisende å si at jødedommen, kristendommen og islam har «den samme gud»?
  • Hvilke argumenter finnes det for og mot å betegne helgener som guder?
  • Hva betyr «tro» når man i jødedommen, kristendommen og islam snakker om å tro på Gud? Er «tro» mer enn en antakelse?

Litteraturtips

Assmann, Jan. “Monotheism and polytheism”. I Sarah Iles Johnston (red.), Religions of the ancient world: A guide (Cambridge, Mass. & London: Harvard University Press, 2004, 17–31.

Brague, Rémi. “The Concept of the Abrahamic Religions, Problems and Pitfalls”. I Adam J. Silverstein og Guy G. Stroumsa (red.), The Oxford Handbook of the Abrahamic Religions (Oxford: Oxford University Press, 2015), 88–105.

Thomassen, Einar. “What is a ‘God’ Actually? Some Comparative Reflections.” I Peter Antes, Armin W. Geertz og Mikael Rotstein (red.), Contemporary Views on Comparative Religion (Sheffield: Equinox, 2016), 365–374.