I denne episoden av Religionsoraklene skal vi se nærmere på en tradisjon om guddommelig inspirerte spådomskvinner i den antikke Greske og Romerske verden og hvordan den tradisjonen ble tatt opp i Jødedommen og senere Kristendom. De såkalte Sibyllinske orakler forteller oss om oldtidens religiøse tro, kulturelt mangfold i antikken og kreativiteten som kan oppstå når forskjellige kulturer og religioner møtes.
Orakler var del av en vidt spredt spådomskultur – fra de keltiske og germanske stammer i Nord-vest Europa (som nordiske volver) til de babylonske prester i Midøsten. Spådom handler om kommunikasjon med gudene gjennom tegn eller profetier for å forstå hendelser og treffe rette avgjørelser. Som prof. Einar Thomassen diskutere i sitt religionsorakel kan ordet orakel referere til selve ytringen (det guddommelige svaret), mediumet (prest eller prestinne som formidler svaret) eller stedet hvor spådommer fant sted (for eksempel Delfi i Hellas).
I oldtidens Middelhavsområde (den Gresk-Romerske verden) finner vi en lang tradisjon for kvinnelige prestinner som kunne levere spådommer. Disse prestinner kaltes Sibyller. Sibyllene reiste rundt eller var tenkt å leve i huler, noe som framviser deres liminalitet – det vil si at de stå på terskelen mellom menneskes samfunnet og gudene. Liminalitet er noe vi kjenner igjen fra andre kulturer som en nødvendig betingelse til kommunikasjon med gudene, som for eksempel sjamaner eller volver. Til tross for en utvidet og langvarig tradisjon at Sibyllene fantes på forskjellige steder i Middelhavsområdet, er det ikke sikkert bevis disse prestinne har vært mer enn en litterær tradisjon – i motsetning to for eksempel oraklene i Delfi og Dodona, hvor vi har arkeologisk bevis til kult.
Lik andre spådomskvinner, for eksempel uheldige Kassandra – den trojanske prinsesse som kunne spå framtiden, men som aldri ble trodd -, og Pytia – Apollos prestinne i Delfi – spådde de Sibyllinske prestinnene oftest om framtiden i form av gåte fulle dikt som måtte tolkes. Vi har noen korte fragmenter og referanser til spådommer deres fra antikke forfattere. Den eldste referansen til en Sibylle kommer fra en Gresk filosof fra det 6. århundret fvt. I tillegg forteller historikeren Dionysius fra Halikarnassus (iv.62) oss at Romerne hadde 3 bøker med Sibyllinske orakler oppbevart i tempelet til Jupiter Kapitolinus siden den Romerske kongetiden (6. århundret fvt.). Ifølge den antikke historiker ble disse bøkene brukt av prestene når den Romerske republikk var i fare. Dessverre gikk de tapt i en brann i år 83 fvt. og vi har ingen kopi av disse hellige tekster.
De tekster som vi nå kjenner som de sibyllinske orakler – i alt 13 bøker – utgir seg for å være Sibyllens egne ord. Forskere knytter dem til jødiske og kristne forfattere og datere til perioden fra ca. det andre århundret før vår tidsregning til 6 århundret etter vår tidsregning. Et kjennetegn på slike ‘litterære’ orakler – både hedenske og kristne- er ‘ex eventu profeti’ – spådom om ting som allerede har skjedd – som gir inntrykk av at teksten er skrevet før hendelsene den skriver om har inntruffet. Tekstene ‘later’ med andre ord som om de spår om framtiden, mens de egentlig er skrevet mye senere. Den monoteistiske tradisjon var kjent med profetene fra Det gamle testamentet som spådde skjebnen til Israel og rettet blikket mot en framtidig ankomst av Messias. De sibyllinske orakler blander også inn fortellinger som blir videre utarbeidet i det nye testament, nemlig synet på en apokalyptisk framtid – hvor alle menneskelig kongedømmer og riker faller og Guds (eller Jesus’) evige kongedømmet skal opprettes. De sibyllinske orakler er altså skrevet i samme stil som de ‘hedenske’ orakler, og lagt i munnen på en Sibylle, men har et monoteistisk verdenbilde som ligger bak. Skjebnen til verden og mennesker er her bestemt av den ene, allmektige Gud.
Disse tekstene viser leseren noe om det kulturelle og religiøse mangfoldet i antikken og hvordan forskjellige kulturelle tradisjoner kunne utvikle seg i møtet med hverandre. Den gresk-romerske tradisjon om spådomskvinner blir videreført lenge etter at kristendommen var blitt statsreligion i den Romerske riket. Slik kan kristne vise at Kristus’ ankomst var spådd allerede for lenge siden, ikke bare av jødiske profeter i Det gamle testamentet, men også av hedenske prestinner.
Refleksjonsspørsmål
- Diskuter betydningen av ‘ex eventu profeti’ og hvordan det kan ha blitt brukt til å formidle religiøse og politiske budskap.
- Spådomskvinner, som Sibyllene, blir ofte beskrevet som liminale figurer, stående på grensen mellom det menneskelige samfunn og det guddommelige. Hva sier dette om antikkens syn på kommunikasjon med det guddommelige?
- Reflekter over hvordan de Sibyllinske oraklene representerer et møtepunkt mellom forskjellige kulturer og religioner, og vurder betydningen av slike kulturelle og religiøse samspill i historisk kontekst.
Litteraturtips
Collins, John J. Seers, Sibyls, and Sages in Hellenistic-Roman Judaism. Leiden: Brill Academic, 2001.
Levine, Amy-Jill. “The Sibylline Oracles.” Pages 99–108 in Searching The Scriptures: A Feminist Commentary. Vol. 2. Edited by Elizabeth Schussler Fiorenza. New York: Crossroad, 1994.
Lightfoot, J.L. The Sibylline Oracles: With Introduction, Translation, and Commentary on the First and Second Books. Oxford: Oxford University Press, 2007.
Parke, H.W. Sibyls and Sibylline Prophecy in Classical Antiquity. London: Routledge, 1988.