Hva har Sankt Valentin med Valentinsdagen å gjøre?

Mindre enn du kanskje skulle tro. Historien til Valentinsdagen viser hvordan ritualer og fester endrer seg gjennom tiden.

Det skal være mer enn 30 helgener ved navn Valentin i den kristne verden, – mange med bare svært lokal kult, og andre som har gått inn i historiens glemmebok. Enda flere blir det om vi inkluderer alle de kvinnelige Sankta Valentinaene. Det er faktisk minst to på denne lange listen, – Valentin av Roma og Valentin av Terni, – som knyttes til 14. februar, en dag som også i Norge de siste årene er blitt mer og mer kjent og populær som Valentinsdagen. Av og til kan det se ut som om fortellingene om disse to hellige Valentinene er blitt så like at blir vanskelige å skille dem fra hverandre. Søker du på internett, vil du fort finne nettsider som forklarer hvorfor Sankt Valentin er beskytter av forelskede par. Om den hellige Valentin av Roma fortelles det at han skal ha vært en tidligkristen prest og martyr som ble fengslet for sin tro. Selv i fengselet skal han ha sørget for at unge elskende fikk gifte seg. I noen versjoner blir det også fortalt om de sødmefylte, romantiske brevene han sendte til (og i noen versjoner også fikk fra) fangevokterens datter, – en fortelling om ulykkelig kjærlighet som aldri ble oppfylt fordi Valentin led martyrdøden.

For en religionsviter er disse fortellingene om Valentin av Roma kanskje særlig interessante fordi de viser hvordan mytene som skal forklare en praksis, det vi gjerne kaller etiologiske myter, kan oppstå først etter at praksisen i seg selv er etablert. For om vi går til de tidligste kildene der vi finner fortellingene om begge de to Sankt Valentin-helgenene som ble æret den 14 februar, har de ikke noe romantisk over seg i det hele tatt. Selv om Valentin av Roma ifølge helgentradisjonene skal ha levd på 200-tallet, ble Valentinsdagen først koblet til romantikk på 1300-tallet. Fortellingene om den romantiske presten kommer enda senere enn det.

Helgener som tidsangivelse

En måte vi kan forstå denne koblingen mellom Valentinsdagen, eller Alle hjerters dag, som den også er kjent som mange steder, og helgenen med samme navn, er om vi ser på hvordan helgenfester har blitt brukt som tidsangivelser. Navn på dager i kirkens kalender, som Helligtrekongersaften, Mikkelsmess, Mortensmesse, eller De hellige uskyldiges dag, var kjente dager som også sa noe om hvilken tid av året det var. Disse dagene fant nemlig, i motsetning til flyttbare fester som Påskedag eller Pinse, alltid sted samme dato hvert år. Helgenenes navn ble derfor, særlig i mer poetisk litteratur, brukt i stedet for datoer for å angi tid. Fremdeles kan vi for eksempel høre folk si at noe skjer rundt St. Hans eller Olsok.

En stund mente forskere at dagen stammet fra den årlige Lupercalia-festen, som ble feiret i Roma helt frem til slutten av 400-tallet. Det er imidlertid lite som tyder på at det har vært noen kobling mellom dem, annet enn at Lupercalia alltid falt på den 15. februar. Sporene etter en romantisk Valentin dukker altså ikke opp før nesten 900 år senere, og gjør det vanskelig å argumentere for en forbindelse mellom de to festene.

Middelaldersk romantikk

Den som får æren for å ha gjort Valentinsdagen til romantikkens dag, er den britiske poeten Chaucer. Han er ofte omtalt som det moderne engelske språkets far. I diktet Fuglenes parlament, fra siste halvdel av 1300-tallet, skildrer Chaucer fuglenes forsamling der de skal finne seg en partner, noe som i diktet nettopp skjer på Valentinsdagen. Den romantiske tonen i diktet ser igjen ut til å ha farget av på Sankt Valentin, som dermed ble en beskytter for den romantiske kjærligheten.

Mange har pekt på at 14. februar er alt for tidlig for fuglenes parringsdans. Forskeren Henry Ansgard Kelly har derfor foreslått at Chaucer egentlig hadde den hellige Valentin av Genova i tankene da han skrev dette diktet. Sankt Valentin av Genova har nemlig festdagen sin i mai, et tidspunkt som, i hvert fall i England, passer bedre med fuglenes parringslek.

Uansett ble dagen etter hvert assosiert med Sankt Valentin av Roma, og det begynte å dukke opp fortellinger som underbygget hans romantiske karakter for å forklare hvorfor forelskede sendte brev og kjærlighetserklæringer til hverandre denne dagen. Virkelig fart tok Valentinsdagens popularitet da den kommersielle kortindustrien dukket opp i USA på begynnelsen av 1900-tallet. Fra da av ble det mulig å sende ferdigproduserte kjærlighetserklæringer, en mulighet som ble heftig markedsført og som gav støtet til flere av de tradisjonene mange i dag forbinder med dagen: skriftlige kjærlighetserklæringer, gaver, blomster og romantisk middag. For religionsvitere er Valentinsdagen interessant, både fordi den kan si noe om hvordan religion og ritualer oppstår og utvikler seg, og fordi den viser hvordan religion er uløselig innvevd i kultur, og på den måten en del av det vi gjør og omgir oss med, selv om det kanskje ikke handler om tro og dogmer. 


SE OGSÅ!

Refleksjonsspørsmål

  • Kan du komme på andre nyere ritualer som gjerne forklares med henvisning til religiøse personer, mirakler eller fenomener?
  • Hva er det som gjør at noen ritualer regnes som religiøse, mens andre regnes som ikke-religiøse?
  • Hvorfor er det viktig å ha en egen dag som er satt av til å feire romantikk og kjærlighet?
  • Vet du om andre eksempler der praksisen fantes først, og så kom fortellingene som forklarer praksisen etterpå?

Litteraturtips

Geoffrey Chaucer, The Parliament of Fowls, The Riverside Chaucer. 3rd ed. redigert av L. D. Benson og F. N. Robinson. Oxford: Oxford University Press, 2008.

Bruce David Forbes, America’s Favorite Holidays: Candid Histories. University of California Press, 2015.

Henry Ansgar Kelly, Chaucer and the Cult of Saint Valentine. Vol. V. 5. Davis Medieval Texts and Studies. Leiden, The Netherlands: E.J. Brill, 1986.

Jack B. Oruch, «St. Valentine, Chaucer, and Spring in February.» Speculum 56, no. 3 (1981): 534–65.