IS herjer i Midtøsten, og hevder at de kjemper for Guds sak. I deres verden innebærer det blant annet å utrydde alle «vantro» i kampen for å opprette et islamsk kalifat. «Vantro» i deres vokabular er ikke bare tilhengere av andre religioner, men også muslimer som ikke praktiserer «rett» islam ifølge dem selv. At en gruppe kan utføre de mest brutale handlinger i religionens navn har fått mange til å spørre seg om årsaken er å finne i religionen, nærmere bestemt i Koranen. Det finnes flere vers i Koranen som omhandler krig, og som omtaler drap og brutale straffer for de som «kjemper mot Gud og hans budbringer». Et talende eksempel på det er 5:33. Det såkalte «sverdverset» (9:5) er et annet eksempel. Det er med andre ord mulig å finne inspirasjon til voldelige handlinger i slike vers. Men så er spørsmålet, hva med de versene i Koranen som taler for det motsatte, som pålegger de troende å være vennlige, ikke være aggressive og som anbefaler å kjempe mot de «vantro» ved hjelp av ord og argumenter? Saken er at det finnes vers i Koranen som drar i ulike retninger når det gjelder voldsbruk og krigføring (sammenlign for eksempel 2:191 med 16:125). I mange tilfeller er det heller ikke klart hvem de «vantro» er. Vi kan altså ikke formulere en sammenhengende og entydig lære om voldsbruk og krigføring basert på det vi finner i Koranen.
Hvis vi skal forsøke å forklare den rollen krig og voldsbruk spiller i Koranens indre logikk må vi se til den politiske situasjonen som Profeten Muhammad i sin tid sto i. Sentrale stikkord er identitet, sosial struktur og autoritet (religiøs og politisk). Dette må videre forstås i lys av den historiske og kulturelle konteksten; en stammebasert arabisk kultur på 600-tallet og en kamp om den rette forståelsen av monoteismen og av «pakten». Muhammad forsøkte å skape et samfunn av «sanne troende», under sin profetiske autoritet og lederskap. Denne virksomheten hadde både en religiøs og en praktisk, politisk side, disse to aspektene hang tett sammen. I Koranen forstås «pakten» som en avtale om at mennesket er forpliktet til å ikke tilbe noen andre enn Gud. Men begrepet pakt har også prakiske og politiske implikasjoner. Den sosiale strukturen er stammen. Individet var avhengig av stammens beskyttelse, mens stammen på sin side var avhengig av den enkeltes lojalitet. For å sikre fredelig sameksistens var det helt avgjørende at man kunne inngå avtaler med andre stammer, og dermed forplikte seg til å avstå fra vold. Denne forståelsen av «pakt», både som en religiøs forpliktelse og som en sosial nødvendighet, finner vi i koranteksten. Det å bryte en inngått avtale, eller å gjøre opprør mot den rådende politiske makten, ble sett på som en svært alvorlig forbrytelse både overfor samfunnet og Gud. Det såkalte «sverdverset» nevnt ovenfor viser antakelig til en slik situasjon. Dette er i grove trekk bildet hvor volden og krigen kommer inn i Koranen, som et middel som kan benyttes overfor noen som truer gruppens (den første umma) eksistens (som forstås både religiøst og politisk).
Refleksjonsspørsmål
- Sett i et historisk lys, er religiøs legitimering av makt og ekspansjon ved hjelp av miltærmakt noe som er særegent for muslimske imperier?
- Hvilke faktorer er viktigst å ta med for å forklare fremveksten av ekstreme islamistiske bevegelser i nyere tid? Hvilken plass har Koranen i dette bildet?
- I den offentlige debatten er det steile fronter mellom stemmer som mener at islam er en «fascistisk voldsideolgi», og de som mener at islam er «fredens religion». Hva slags religionsbegrepep er disse oppfatningene basert på?
Litteraturtips
Ernst, Carl. 2011. How to Read the Qur’an: A new Guide, with Select Translations. Edinburgh: Edinburgh University Press.
Firestone, Reuven. 1999. Jihad: The Origins of Holy War in Islam. Oxford: Oxford University Press.
Mårtensson, Ulrika. 2008. «‘The persuasive proof’: A study of Aristotle’s politics and rhetoric in the Qur’ān and in al-Ṭabarī’s commentary». Jerusalem studies in Arabic and Islam 34 (2008).
Ridgeon, Lloyd. 2004. War and Peace in Islam. War and Peace in World Religion, (red.) Perry Schmidt-Leukel. London: SCM Press, s. 148–180.