Hva skal til for at fantasy blir religion?

De fleste religioner er basert på tekster som hevder å være sannferdige om gudenes påvirkning i den historiske virkeligheten. Visse nye religioner er derimot basert på fantasy-fiksjon. Hva skal til for at fantasy kan være utgangspunkt for en ny region?

Religionsvitenskapen forstår «religion» som forestillinger om guddommelige makter, og ritualer der mennesker søker kontakt med disse maktene eller handler etter deres etiske forskrifter. De enkelte tilhengere av en religion kan tro eller tvile, men som sosialt fenomen bygger religion på en felles antagelse om at guddommelige makter er virkelige. Religiøse tradisjoner baserer typisk denne antagelsen på autoritative tekster, for eksempel Bibelen, Koranen og buddhalegender, som fremstiller seg selv som non-fiksjon, det vil si som sanne fortellinger om gudommelige makters gjerninger og om profeters kontakt med de samme maktene.

Siden 1970-tallet har det imidlertid oppstått nye religioner som vi kan betegne som «fiksjonsbaserte religioner». Eksempler er Tolkien-spiritualitet, som er basert på Ringenes Herre og resten av J.R.R. Tolkiens bøker om Midgard, og jediismen som er basert på George Lucas´s Star Wars-filmer. Tilhengere av Tolkien-spiritualitet tror at alvene og «valaene» – betegnelsene på gudene i Tolkiens univers – er virkelige, og de har utviklet ritualer for å kommunisere med disse guddommelige vesenene.  De «virkelige jedi-ridderne», som tilhengerne av jediismen betegner seg selv som, tror Kraften finnes i vår verden, og de mediterer for å styrke deres åndelige forbindelse til Kraften. I begge tilfeller er tilhengerne overbevist om at de guddommelige maktene (alvene, Kraften) er virkelige, og de har utviklet ritualer for å kommunisere med disse maktene. Selv om hverken Tolkien eller Lucas ønsket det, har deres fiksjon dannet grunnlag for nye bevegelser som i kraft av tilhengernes tro og praksis rettet mot gudommelige makter fra fiktive univers, kan klassifiseres som gyldig religion ut fra et religionsvitenskapelig perspektiv.

Det er lett å finne eksempler på fantasy som ikke har ført til dannelse av nye religioner. Det finnes jo for eksempel ikke noen Game of Thrones-religion. Så hva er det som gjør at nettopp Tolkiens bøker og Star Wars er egnet som grunntekster for fiksjonsbaserte religioner? Det er flere mulig svar på dette spørsmålet, men en del av forklaringen ligger i hvordan religion fremstilles hos Tolkien og Lucas. For det første presenterer både Tolkien og Lucas religion som noe positivt og autentisk i kontrast til Sarumans og Imperiets teknologibegeistring. For det andre fremstår de guddommelige maktene som virkelige. I Tolkiens bøker – mer i Silmarillion enn i Ringenes Herre – opptrer alvene og valaene i persongalleriet. I Star Wars ser vi ikke Kraften, men vi kan slutte oss til dens eksistens, for eksempel i den scenen hvor Luke Skywalker slår av målsøkingscomputeren på romskipet sitt, «stoler på Kraften», og skader Dødsstjernen sitt eneste svake punkt. For det tredje opptrer religiøse læremestere hos både Tolkien og Lucas (Gandalf og Mester Yoda) som instruerer mindre opplyste karakterer (Frodo og Luke) som leseren eller seeren kan identifisere seg med. Ingen av disse trekkene finnes i Game of Thrones, men gjenfinnes i konvensjonelle religiøse fortellinger. Det ser altså ut til at fantasy som på ulike måter imiterer konvensjonelle religiøse diskurser, lettere kan anvendes som utgangspunkt for nye religioner.

Teksten er oversatt fra dansk av Ida Marie Brandmo.

SE OGSÅ!