Hva var manikeisme?

Den 16. juli i år 731 evt. satt en munk i det keiserlige litterære akademi i Kinas hovedstad, Chang’an. På keiserens ordre oversatte han en tekst fra persisk til kinesisk kalt Kompendiet av doktrinene til Mani, Lysets Buddha. Her beskrev han buddhaen Mani, født i fjerne «Su-lin» (Assyria, syrisk-talende Irak) omkring år 216 som en inkarnasjon av den kinesiske vismannen Lao-Tse og av Sakyamuni (Gautama) Buddha. Mani hadde proklamert sannheten om «de to prinsipper», en lære munken mente var helt i overensstemmelse med de buddhistiske sutraer.

Munken var ingen tradisjonell buddhistmunk, men en «aftadan», en manikeisk «munke-biskop». Hans religion, manikeismen, vokste frem i Irak, Syria, og Iran på midten av 200-tallet evt., med tilhengere («manikeere») spredt fra Roma og Kartago i vest til Kina i øst. Dens grunnlegger var nettopp Mani, Lysets «apostel» eller «buddha», som vokste opp i en gåtefull jødisk-kristen sekt ikke så langt fra Bagdad. Mani skal ha mottatt åpenbaringer som fullbyrdet budene til tidligere profeter; viktigst iblant dem Zarathustra, Buddha, og Jesus, men også Enok, Paulus, og den mystiske Elkasai. De tre førstnevnte var inkarnasjoner av en Lys-guddom, og Mani var den siste i deres rekke. I syv bøker, de fleste skrevet på syrisk (en dialekt av arameisk, Jesu’ språk), nedtegnet han åpenbaringene og formulerte sin egen mytologi og etikk gjennom å kombinere kristne med andre strømninger.

Det mest karakteristiske trekk ved manikeismen var dualismen. I motsetning til i jødedom, kristendom, og islam, hvor all makt i siste instans ligger hos Gud, forfektet Mani et verdensbilde bygd på to prinsipper eller kosmiske riker, Lys og Mørke, som kjempet om jorden. Menneskene kunne delta i kampen på Lysets side ved å bli munker som levde omflakkende liv, og avsto fra vold (mot mennesker, planter og dyr), kjøtt, og sex. Andre sentrale aspekter var troen på sjelevandring, solen og månens rolle som Lysets porter, og en forestående dommedag hvor Lyset skulle beseire Mørket.

Frem til middelalderen konkurrerte manikeiske misjonærer med buddhister, muslimer, og kristne. Manikeismen fikk den tvilsomme ære av å være blant samtidens mest forfulgte religioner, og gikk til slutt tapt – frem til rundt 1900 var ingen manikeiske tekster kjent. Med funn fra vest-Kina og Egypt (de siste gjort så sent som på 1990-tallet!) har også manikeiske stemmer fått slippe til.

Blant dem er Kompendiet, som stammer fra manikeismens siste blomstringstid i Kina på 700- og 800-tallet. Hit ble religionen brakt av persisk-talende handelsfolk og under beskyttelse av uigurske herskere. Også her endte det med forfølgelser: keiseren forbød religionen i år 842, stengte klostrene, og henrettet mange munker. Likevel overlevde manikeismen. Helt frem til omkring år 1600 fantes det et manikeisk kloster i sør-Kina, og nye funn tyder på at elementer har levd videre i lokal folketro. Kanskje er det slik manikeismen fikk størst virkningskraft: gjennom sin påvirkning på de mange levende tradisjoner den kom i kontakt med.

Refleksjonsspørsmål

  • Hvilke fordeler og ulemper kan manikeerne ha støtt på ved å forene ulike religiøse tradisjoner?
  • Hva kan Manis blanding av religiøse tradisjoner fortelle oss om antikkens Midtøsten?
  • Finner vi religioner eller bevegelser i dag med lignende budskap?

Litteraturtips

Jep P. Asmussen. Manichaean Literature. New York: Scholars’ Facsimilies & Reprints, 1975

Nicholas J. Baker-Brian. Manichaeism. London: T&T Clark, 2011

Iain Gardner og Samuel N. C. Lieu. Manichaean Texts from the Roman Empire. Cambridge: Cambridge University Press, 2004

Jason D. BeDuhn. The Manichaean Body. Baltimore: John Hopkins University Press, 2002

Samuel N. C. Lieu. Manichaeism in the later Roman Empire and medieval China. Manchester: Manchester University Press, 1985