Hvilken rolle spiller Judas i påskeberetningen?

Over helen verden der det finnes kristne feires påske som deres viktigste høytid. Fortellingen som ligger til grunn for høytiden kan fra et religionsvitenskapelig ståsted tolkes som en myte som etablerer den kristne forestillingen om Jesus som Guds sønn, som ble korsfestet som botsoffer for menneskenes synder og som sto opp igjen fra de døde på den tredje dag.

En myte er kort fortalt en fortelling om fortidige hendelser som har sentral betydning for gruppen som forteller myten i nåtiden. Slike fortellinger har gjerne protagonister og antagonister, altså helter og skurker, som alle har motivasjoner for sine handlinger som leseren eller lytteren lever seg inn i, enten de fordømmes som onde eller anerkjennes som gode. Det er slik fortellingen fenger og engasjerer, og fortsetter å bli gjenfortalt.

Ofte er det slik i gode historier at det er skurkene som er mest minneverdige. Tenk bare på hvor viktige skurker er i moderne populære fortellinger som Star Wars, Marvel-universet, Harry Potter, og Ringenes Herre. En av de fremste skurkene i evangeliene, hvor vi finner de autoritative versjonene av den kristne myten, er uten tvil Judas Iskariot, den av de tolv utvalgte disiplene som forrådte Jesus. Selv de av oss som ikke vet hvem apostlene Filip eller Andreas er, vet gjerne at en «Judas» er en forræder, at tretti sølvpenger er betaling for forræderi, og at et Judas-kyss er tegnet for selve forræderiet. De kanoniske fire evangeliene er sparsomme med ytterligere detaljer om Judas: kun Matteus forteller at han angret seg, leverte tilbake pengene og gikk og hengte seg. Apostlenes gjerninger utbroderer at han «falt hodestups så buken revnet og alle innvollene veltet ut» (1:18).

I ettertiden var det nok flere kristne som lurte på hvordan en slik skurk kunne være en av de tolv utvalgte, og ikke minst hva som skjedde med Judas etter døden. Noen diktet derfor videre på historien om Judas i såkalte apokryfer, det vil si tekster om bibelske personer som ikke er blant de tekstene som senere ble kanonisert som Bibelen – dette er oldtidens fan-fiction. Her vil vi kort se på tre apokryfer fra senantikkens Egypt, som i dag kun er bevart på koptisk – den siste fasen av det egyptiske språket med røtter fra hieroglyfene.

De tre fortellingene er ganske ulike, fordi Judas-karakteren tjener de ideologiske agendaene til forskjellige grupper. Judasevangeliet er en såkalt gnostisk tekst, en retning som regner den gammeltestamentlige gud for å være en ond skaper i motsetningen til den overjordiske gud som sendte Jesus Kristus til jorda. Her blir antihelten til en som besitter hemmelig kunnskap og er overlegen de andre apostlene, som på den tiden ble dyrket som helgener av andre kristne. Her minnes den kristne leser om at «forræderiets mysterium» var helt nødvendig for at frelseshistorien kunne gå i oppfyllelse. Dette er altså en tekst som går motstrøms den vanlige kristne framstillingen, og framstiller Judas som en slags helt – selv om det ikke ser ut til å gå helt bra med ham i denne fortellingen heller.

Bartolomeus-boken, derimot, ser ut til å ha blitt brukt i liturgier i den koptiske kirken, hvor deler kan ha blitt opplest eller sunget under gudstjenester på Påskeaften, lørdagen da Jesus for ned til helvete. Her blir den fryktelige straffen til Judas i helvete fortalt til skrekk og advarsel for andre syndere. Andreas og Paulus’ apokryfe apostelgjerninger forteller om da Paulus dro ned til helvete og fikk høre Judas’ historie. Denne gir et mer sympatisk bilde av Judas som en angrende synder. Jesus tilga forræderiet, men da Judas dro ut i ørkenen for å gjøre bot tilba han djevelen da denne kom i form av en truende drage. Da han i tillegg begikk selvmord, var ikke Jesus i stand til å tilgi ham da han kom til helvete for å hente opp alle andre sjeler.

I Egypt ble munke- og klostervesenet grunnlagt i senantikken, blant asketer som trakk seg ut i ørkenen for å leve i avholdenhet, kjempe mot demoner og be til Gud. Judas kan her ha fungert som en advarsel om hva som kan skje den munken som feiler i sitt munkeløfte. De tre koptiske apokryfene viser altså hvordan forskjellige antikke lesere tolket skurken Judas inn i deres egne versjoner av kristen mytologi

Andre interessante episoder