Hvordan har det seg at protestantiske Norge er så rik på middelalderkunst?

Norge er en av de europeiske landene med mest bevart høymiddelalderkirkeinnredning. Disse stammer fra perioden da hele kontinentet fortsatt var romersk-katolsk, det vil si før protestantismens fremvekst. For mange kan dette være et overraskende faktum. De fleste av oss ville sannsynligvis reise til Italia eller Frankrike, eller kanskje til Tyskland eller Storbritannia, for å besøke kirker og museer på jakt etter kunstverk fra det trettende og fjortende århundre. Få ville starte i Norge; ble ikke middelalderkunst ødelagt under den protestantiske reformasjonen, og gjorde ikke det harde klimaet resten?

Men ingenting er lenger unna sannheten: Seksjonene for høymiddelalderkirkekunst ved flere norske museer, inkludert Universitetsmuseet i Bergen, er blant de beste i sitt slag i Europa.

Den fabelaktige «kirkekunstsamlingen» ved Universitetsmuseet i Bergen er en utmerket illustrasjon av den norske rikdommen. Alle gjenstander kom til museet fra små middelalderkirker på Vestlandet, mange fra de kjente stavkirkene i tre, som den i Borgund som er best bevart av alle.

Mest fremtredende i Bergenssamlingen er høymiddelalderske alterdekorasjoner av malt tre, som alterfrontaler, skulpturer og baldakiner. Disse gjenstandene er ekstremt sjeldne i Europa i dag. For eksempel, av rundt 140 bevarte alterfrontaler, har Universitetsmuseet i Bergen alene ikke mindre enn nitten, det vil si nesten femten prosent av den totale bestanden. Den malte trebaldakinen fra Årdal er ett av bare åtte eksempler som har overlevd i Europa. Et ekstra aspekt som gjør samlingen unik er at de fleste skulpturene har bevart sine originale malingslag. Det er ulike årsaker bak den relativt høye overlevelsesraten for middelalderkirkekunst i Norge. Man kan snakke om en heldig cocktail av historiske faktorer.

Den første viktige faktoren er ankomsten av fremmed herredømme til Norge i senmiddelalderen. I 1380 gikk landet inn i fellesriket Danmark-Norge, hvis politiske kraftsenter var det fjerne København. Norge, spesielt vestkysten, ble en bakevje og de facto en dansk koloni. I løpet av det femtende århundre dominerte dessuten utenlandske kjøpmenn bærebjelken i den norske kolonien: torskehandelen. Bryggen, med sin berømte fargede trehavnefront, ble høyborg for de tyske hanseatiske handelsmennene, som tok store fortjenester. Som et resultat stagnerte Norges økonomi, og etterlot mange menigheter i fattigdom. Mange manglet midler til å erstatte eksisterende kirkeinnredning med ny etter siste mote. Sengotikken, som blomstret over hele Europa i denne perioden, gjorde det mye mindre i Norge, og lot mange eldre møbler stå urørt.

En annen avgjørende faktor var reformasjonen, den viktigste enkelthendelsen i Norges religiøse historie. I 1537 ble landet erklært protestantisk, stort sett mot folkets vilje. Den norske reformasjonen fulgte Martin Luthers prinsipper. Lutheranere inntok generelt en ganske mild holdning til kunst og bilder i kirkene sine. Ifølge Luther var kunsten likegyldig – verken god eller dårlig. Bilder kunne bli værende så lenge folk ikke æret dem.

Tolerante lutheranere aksepterte mange middelalderske bilder i norske kirker. I Uggdal, sør for Bergen, ble for eksempel middelalder tavlen med sine katolske bilder stående intakt. Scenen viser Jomfruens kroning og på sidene er det mange helgener, både malte og skulpturerte. Den overlevde århundrer med luthersk tilbedelse. Protestanter i noen andre land var mye mer radikale. I Storbritannia og Nederland, for eksempel, ble praktisk talt alle katolske møbler, inkludert tusenvis av altertavler, ødelagt under voldsomme utbrudd av ikonoklasme. I mellomtiden forble Norge ganske fattig. Dette betydde at den neste kunstneriske moten, barokken, ikke blomstret slik den gjorde i mange andre deler av Europa. Nok en gang ble mange høymiddelalderske kirkeinnredninger stående urørt. Norge har dessuten ikke vært utsatt for noen form for storskala krigføring i disse århundrene.

Et neste avgjørende øyeblikk var det nittende århundre. Allerede i løpet av de første tiårene har voksende norsk selvbevissthet økt interessen for landets kulturarv. Flere ledende skikkelser ville bli tidlige grunnleggere av museer. Bergens Museum startet for eksempel innsamling av middelalderkirkekunst rett etter stiftelsen i 1825. Grunnleggeren, Bergensfødte Wilhelm Frimann Koren Christie, hadde vært sekretær for det første norske stortinget på Eidsvoll, hvor Grunnloven ble utropt.

Christie hadde en nær venn i Jacob Neumann, den lutherske biskopen i Bergen. Begge var fremtredende skikkelser i det norske samfunnet og ledere for landets kulturelle oppvåkning. Christie og Neumann kunne bruke sine forbindelser og innflytelse på høye nivåer av stat og kirke. Det er i stor grad takket være disse to figurens samarbeid at så mange middelalderkunstverk fra kirker på Vestlandet ble reddet og nå kan sees på Universitetsmuseet i Bergen.

Selvfølgelig skal vi alltid se ting i forhold: rikdommen av høymiddelalderkunst i Norge er bare stor sammenlignet med andre deler av Europa. Som alle andre steder overstiger neppe overlevelsesraten noen få prosent. Likevel kan man konkludere med at middelalderkunsten i Norge hadde relativt gode muligheter til å overleve takket være flere faktorer: grådige dansker og hanseater, tolerante protestanter, fattige bønder og fiskere, og kultiverte tidlige nasjonalister.

^{Oversatt av Ingri Finanger.}

Andre interessante episoder