Hvordan kan tatoveringer i islam være et eksempel på levd praksis i religion?

En vanlig misforståelse hørt både fra mennesker som er troende og fra overbeviste ateister, er at religioner har meninger og at det kan få folk til å handle på en bestemt måte. Dette er selvfølgelig feil. Religioner har ingen evne til å handle fordi de ikke har noe handlefrihet. Bare folk kan gjøre noe i en religions navn; og denne noe banale innsikten er et av de viktigste bidragene religionsvitenskapen har til det vitenskapelige samfunnet, og til samfunnet for øvrig.

Gjennom komparative studier har religionshistorikere vært i stand til å vise at folks tolkninger og handlinger er forskjellige, og at de fleste religiøse trossystemer inneholder store spenninger mellom læresetninger på den ene siden og hva troende gjør på den andre. Teksten gir et eksempel på hvordan ulike tolkninger kan forekomme innenfor samme religion. Det er viktig å understreke at det som som anses å være en riktig tolkning av en religion, er nært knyttet til spørsmål om makt og fortolkende privilegium så vel som religiøs tro. Hvem som blir hørt og hvilke stemmer som ignoreres og hvem som drar nytte av ulike tolkninger, er viktige spørsmål å huske i religionsvitenskapen. På samme måte er det heller ikke religionsvitenskapens jobb å avgjøre hvilken tolkning som er mest autentisk eller korrekt. Slike spørsmål er alltid knyttet til bekjennelse eller ideologisk tro. Derfor bør religionsvitenskap ikke avgjøre om for eksempel katolikker er mer eller mindre kristne enn protestanter. Denne typen spørsmål er konfesjonelle og har lite eller ingenting å gjøre med vitenskapen. 

Det som ble diskutert ovenfor kan eksemplifiseres gjennom de ulike oppfatninger av tatoveringer som finnes blant muslimske debattanter. Som mange kristne og jødiske grupper oppfattes tatoveringer som noe problematisk av mange muslimer fordi en tatovering innebærer en modifikasjon av kroppen. Siden flere avsnitt i Koranen understreker at mennesket er skapt av Gud og at mennesket skal være fornøyd med hvordan hen har blitt skapt, utgjør enhver form for kroppsmodifisering et potensielt brudd på Guds vilje. Selv om tatoveringer er en veldig gammel teknikk, er det ikke noe eksplisitt forbud mot tatoveringer i Koranen. På den annen side er et slikt forbud en fordømmelse av både de som tatoverer og de som tillater seg å bli tatovert i profetisk litteratur, de såkalte hadiths. I samlingen tilskrevet al-Bukhari kan vi lese: 

Allāh’s sendebud sa: ‘Allāh har forbannet damen som forlenger (sitt eget eller andres) hår kunstig, og også den som får det forlenget, og også en dame som tatoverer (seg selv eller noen andre) og også den som får seg tatovert [al-wāshima wa-l-mustawshima]

(Bukhari, Vol. 77, Bok 77, Nr. 5937, s. 434)

Selv om det er få kilder som kan brukes til å underbygge hvor vanlige tatoveringer var i Midtøsten før eller under spredningen av islam, er det kilder som faktisk viser at tatoveringer skjedde uavhengig av fordømmelsen som ble funnet, for eksempel i Bukharis samling av tekster.  Ikke minst ser tatoveringer ut til å ha blitt brukt til medisinske og magiske formål for å beskytte mot sykdom, infertilitet og kurere plager. I noen sammenhenger, ikke minst i den persiske kultursfæren, ble tatoveringer også brukt som en slags initiering i ulike såkalte brorskap (oftest referert til som Zurkhane). Dette er kanskje en mulig forklaring på hvorfor sjiamuslimske teologer ikke er så negative til tatoveringer. Noen sunni-muslimske teologer ser på tatoveringer som noe som forhindrer rensing av kroppens i sammenheng med ritualet før bønn (wudu / ghusl), mens andre sunni-teologer anser blekket eller fargen som noe som skaper en permanent forurensning. I motsetning til dette synet mener shittiske teologer at tatoveringen i seg selv ikke utgjør noe problem. Derimot er både sunni og sjiamuslimske teologer enige om at motivet som er avbildet på kroppen er avgjørende. Tatoveringer som skildrer religiøse motiver som Alis todelte sverd (zulfiqar) eller kalligrafiske representasjoner av Ali i form av en løve eller lignende utgjør ingen store problemer for shittiske teologer. Dette er en god påminnelse om at det vanligvis er (om ikke alltid) variasjoner i samme gruppe, selv blant muslimer. 

Mens tatoveringer har blitt stadig vanligere og dermed også i større grad akseptert i den vestlige verden, har motstanden fra religiøse grupper ikke nødvendigvis gått ned. For mange religiøse ledere blir tatoveringer fortsatt sett på som et uttrykk for en negativ og umoralsk livsstil. For muslimske teologer har tatoveringer også kommet til å bli assosiert med den vestlige verden og dekadansen som anses å forekomme i Vesten. Mens teologer er forferdet over en slik utvikling, er det rimelig å anta at muslimer som bor i Norge eller Sverige, for eksempel, også vil bli påvirket av det faktum at flere og flere idrettsstjerner velger å vise frem sine tatoverte kropper og at det er praktisk talt umulig å unngå å se tatoveringer eller tatoveringsstudioer i dag. Selv om en økt forekomst med rimelighet kan tiltrekke seg selv muslimer for å få tatoveringer, mangler studier av hvordan folk som identifiserer seg som muslimer forholder seg til disse problemene. Hvordan ser du på folk som er tatovert og hvordan rettferdiggjør folk som ser på seg selv som muslimer å tillate seg å bli tatovert? Og hvordan ser de på konvertitter (eller revertitter for å bruke et muslimsk uttrykk for de som vender tilbake til islam) som har fått tatoveringer før man blir muslim? Er det nødvendig å tilbakestille kroppen og fjerne tatoveringene eller «vaske» konverteringen til islam bort de «syndene» som ble begått før man var muslim? Disse og lignende spørsmål er alle eksempler på spørsmål som fortjener videre forskning.

Uten å bagatellisere studiet av tekster og teologiske debatter som fortsatt forekommer i dag, er det også nødvendig å dokumentere og analysere hvordan den levde praksisen ser ut. Men for å få tilgang til denne formen for levd islam, er det nødvendig å bruke andre metoder og andre kilder. I tillegg til teologiske tekststudier er det også behov for deltakende observasjoner, intervjuer og feltstudier med både muslimer som tillater seg å bli tatovert og muslimer som velger å avstå fra å få tatoveringer. Fra disse perspektivene er tatoveringer et tema som vekker nysgjerrighet mens de viser hvordan en religionsvitenskapelig tilnærming kan brukes til å analysere og forklare et hverdagsfenomen som igjen kan knyttes til større problemstillinger som etikk, estetikk og klassiske samfunnsvitenskapelige spørsmål som klasse, kjønn og etnisitet.

Oversatt av Ingri Finanger.

Andre interessante episoder