Hvordan så ulike religiøse bøker ut i middelalderen?

Bøkene vi kjenner som Bibelen, Torah og Koranen var viktige for middelalderens kristne, jøder og muslimer. De leste i dem, og i andre religiøse bøker, for å finne åndelige retningslinjer og for moralsk lære. Hvordan ble disse bøkene laget? Og hvordan så de ut?

Hvordan ble en bok til?

Det å lage en bok var en komplisert og krevende prosess. Trykkekunsten ble oppfunnet i Kina på 600-tallet, men i Europa og Midtøsten, der de fleste av middelalderens jøder, muslimer og kristne levde, ble ikke trykkekunst vanlig før etter 1450-årene. De fleste bøkene som ble produsert i middelalderen ble derfor laget av eksperter i håndskrift, såkalte skrivere, som skrev ned alle ordene. Håndskrevne bøker kalles manuskripter, fra latin for «skrevet av hånd», manu scripta. Mens muslimers bøker ble skrevet på papir, ble kristne og jødiske bøker skrevet på pergament, som lages av huden fra et dyr som ku eller sau. Alle hårene fra dyret skrapes av skinnet, før det legges i et bad av kjemikalier i flere dager og så strekkes ut. Omslaget til boken ble laget av pergament eller treplater, som ble sydd sammen slik at det ble en innbundet bok som du kunne gjenkjent som bok i dag. Fordi det var så komplisert og tidkrevende å lage bøker, hadde de som laget dem lang opplæring i fagene bokbinderi, kalligrafi, dekorasjon og det å kopiere en bok for hånd.

Hvem var leserne?

Middelalderens lesere, i hvert fall de som leste religiøse bøker, tilhørte gjerne religiøse felleskap som klostre, eller de var studenter ved utdanningsinstitusjoner som universitetene i Paris, Oxford, Bologna eller Nezamiyeh i Baghdad. I disse lesefellesskapene delte man gjerne bøker med hverandre. Man kunne lese høyt for hverandre, eller studere bøkene på egenhånd. Religiøse bøker ble ofte skrevet ned på klassiske språk som latin, arabisk eller hebraisk, og man trengte lang utdannelse for å kunne lese dem. Det var derfor også bare de som hadde slik utdannelse som kunne lese religiøse bøker på de klassiske språkene. Mot slutten av middelalderen ble velstående fra kjøpmannsklassene mer og mer interessert i private fromhetsstudier. Privatpersoner som ville eie egne bøker til slike studiene, kunne etter hvert kjøpe bøker fra profesjonelle bokbindere. Noen av disse bøkene ble også skrevet på klassiske språk, som latin, men det ble etter hvert også produsert flere bøker på de ulike folkespråkene som ble skriftliggjort i denne perioden.

Størrelse og bruk

Religiøse bøker fantes i svært ulike størrelser, avhengig av hvem som brukte dem og hva de ble brukt til. Det største manuskriptet vi kjenner til inneholder bøker fra den kristne bibelen. Det er 92 cm høyt og veier 75 kg, like mye som 500 bananer! Denne boken kalles Codex Gigas (latin for “Gigantboken”), og befinner seg nå i Sveriges nasjonalbibliotek, men ble opprinnelig laget i Tsjekkia på 1300-tallet. En legende forteller at en munk lovet Gud at han skulle lage en bok så stor at den ville bringe evig ære til klosteret – men den ble så vanskelig å ferdigstille at han ba til djevelen om hjelp i stedet. Djevelen fullførte manuskriptet for ham, og munken la til en illustrasjon av djevelen i boken fordi han var så takknemlig for hjelpen. Forskere tror derimot, fordi boken åpner seg på dobbeltsideoppslag med et bilde av det himmelske Jerusalem på den ene siden, og djevelen på den like overfor, at det var ment som et budskap til leseren om belønningen for et godt liv kontrastert mot straffen for et syndefullt liv. Fordelen med veldig store bøker som denne var at flere mennesker kunne flokke seg rundt dem samtidig og lese eller synge fra dem sammen, noe som var hensiktsmessig for eksempel i klostre.

Codex Gigas. Tsjekkia, ca. 1300. Stockholm, National Library of Sweden, f. 290r.

Vakre bøker

Andre bøker var små og mer personlige. Disse tilhørte enkeltpersoner, og ble brukt til studier eller privat bønn. Avhengig av hvem som eide boken, kunne de være både rikt dekorerte eller svært enkle. I islam og jødedom er det uvanlig å se figurative illustrasjoner i Koranen og Toraen, men det betyr ikke at bøkene var kjedelige og enkle. Faktisk skrev den jødiske filosofen Profiat Duran på 1400-tallet at «Når man studerer bør det alltid være i bøker som er vakre; behagelige for deres skjønnhet og i storslått skrift og pergament.»  Den hebraiske Lisboa-Bibelen, som ble laget i Portugal like før jødene ble fordrevet i 1496, har vakre blomsterborder og illustrert tekst som er dekorert med et tynt lag av polert gull. De som eide egne bøker skrev av og til selv i dem, som det hender folk gjør også i dag. Du kan finne drodlinger, tegninger eller rettelser skrevet inn i mange middelalderbøker, og det er også fysiske tegn på at folk skrapte av gammel skrift på pergamentet med en skarp kniv så de kunne bruke det på nytt. En spennende ny forskningsmetode i manuskriptstudier er å bruke maskiner som MRI og CT-scannere for å prøve å lese de ulike lagene i et pergament, på samme måte som en arkeolog arbeider.

Studier av manuskripter og bøker som fysiske gjenstander gir forskere kunnskap om hvordan mennesker har lest, forstått tekst og kommunisert med hverandre. Når vi forsker på religiøse bøker på denne måten, kan vi få bedre forståelse for hvordan mennesker som levde for mange hundre år siden erfarte det å studere, be og hengi seg til ulike fromhetspraksiser der bøker og tekster spiller en sentral rolle. 



Se også!

Trykk for å vise

Refleksjonsspørsmål

  • Hvordan ser religiøse bøker ut i dag, og hvorfor tror du de ser ut som de gjør?
  • Synes du det er greit å skrive eller tegne i en bok? Under hvilke omstendigheter ville du markert i en bok, eller laget tegninger i den?
  • Se på bildene av religiøse bøker i artikkelen og videoen her. Selv om de kommer fra ulike religiøse tradisjoner, kan du se noen likheter mellom dem? Og hvilke forskjeller ser du?

Litteraturtips

Raymond Clemens and Timothy Graham, Introduction to Manuscript Studies. Ithaca and London: Cornell University Press, 2007.

Ilana Tahan, Hebrew Manuscripts: the power of script and image. London: The British Library, 2007.

Alain George, The Rise of Islamic Calligraphy. London 2010.

 

Lenker

Blue Qur’an: Metropolitan Museum of Art (Tunisia, c. 850-900). https://www.metmuseum.org/art/collection/search/454662

“Book of Hours”: Oxford, Bodleian Library. Ms. Douce 62 (France, 1400-1410). https://iiif.bodleian.ox.ac.uk/iiif/viewer/c5724a99-c4c1-4256-969d-55e13161dc3f#?c=0&m=0&s=0&cv=56&r=0&xywh=-4215%2C-1%2C14524%2C7147

CT Scan: Western University. Rare Books and Special Collections. BX2080 “Canon Grandel’s Prayer Book”. Micro-CT: Andrew Nelson, 2019. https://booksilkroads.library.utoronto.ca/micro-ct

“Lisbon Bible”: London, British Library, MS Or. 2626 (Portugal, 1483). http://www.bl.uk/manuscripts/Viewer.aspx?ref=or_2626_fs001r#

“Ormulum”: Oxford, Bodleian Library. Ms. Junius 1 (England, c. 1180). https://iiif.bodleian.ox.ac.uk/iiif/viewer/8d37b5d4-27ec-4da0-8a9e-dc3cba62c212#?c=0&m=0&s=0&cv=0&r=0&xywh=-2838%2C0%2C8419%2C4143

“Pentateuch”: Oxford, Bodleian Library. MS. Canon. Or 41 (Spain, 14th century). https://digital.bodleian.ox.ac.uk/objects/fc01922d-dc99-401d-8c05-3e9b559daaca/surfaces/97f20141-f1a2-49cf-9643-8794c9844525/

Qur’an: Oxford, Bodleian Library. MS. Bodl. Or. 793 (c. 1550). https://iiif.bodleian.ox.ac.uk/iiif/viewer/f59b4fe2-a40a-4868-bfdf-6a667223ae12#?c=0&m=0&s=0&cv=0&r=0&xywh=-5355%2C-388%2C15738%2C7744

The Book and the Silk Roads Project, University of Toronto. https://booksilkroads.library.utoronto.ca/