Hvordan var samspillet mellom religion, medisin og helbredelse i antikken?

I dag skiller man gjerne mellom medisin som vitenskap på den ene siden og religiøs og spirituell helbredelse på den andre. Dette skillet er ikke vanntett, – for eksempel kan mange be før et legebesøk. Likevel vil de færreste forvente at behandlingen kommer fra guddommelige sfærer når vi drar til et sykehus eller besøker fastlegen. Slik var det ikke i den gresk-romerske verden. For mennesker i antikken, var ansvaret for helbredelse delt mellom legene og gudene, og dikotomien mellom vitenskapelig medisin og religiøs behandling fantes ikke.

Vi kan best illustrere samspillet mellom de guddommelige og de dødeliges verdener ved å se på Asklepios (Aesculapius på latin), som var den gresk-romerske guden for helbredelse. Fra det 5. århundre fvt var Asklepios en populær gresk gud, og i år 293 ble han invitert til Roma for at innbyggerne skulle få hjelp under et pestutbrudd som ifølge legendene truet byen. I løpet av kort tid spredte kulten hans seg til alle deler av det romerske riket (inkludert Britannia, Spania, Afrika og Asia). Som de fleste antikke romerske kulter, forsvant også Asklepioskulten etter det 4. århundret, da kristendommen ble den dominerende religionen.

I mytene er Asklepios sønn av guden av Apollon og en dødelig kvinne som het Coronis. Han fikk sin opplæring i medisin av den kjente kentauren Kheiron, som også var privatlærer for andre greske heroer som Akilles og Ajax. Etter hvert ble Asklepios så dyktig i kunsten å helbrede at han begynte å vekke folk fra de døde, noe som gjorde de olympiske gudene sinte. Fordi han forstyrret balansen mellom liv og død, drepte Zevs Asklepios med sin lynkile. Senere gjenopplivet Zevs likevel Asklepios, og han ble innlemmet blant gudene på Olympos som guden for legekunst. I mytene berører dermed Asklepios’ vei som helbreder både de dødelige og de udødeliges verdener. Dessuten nevnes Asklepios i Illiaden (fra 700-tallet fvt) som en dødelig mann og far til to leger som tok seg av de sårede i Troja. Som vi kan se, hører Asklepios altså hjemme både i de dødeliges og de udødeliges verdener, og er derfor en veldig god representant for antikke forestillinger om at det ikke fantes noen klare skillelinjer mellom «guddommelig» og «jordisk», eller vitenskapelig, medisin.

Hvordan fungerte denne forestillingen i praksis? Heldigvis har historien etterlatt seg mange templer, gjenstander og tekster som kan hjelpe å besvare dette spørsmålet. Et talende eksempel er inkubasjonsritualet som fant sted in Asklepiostemplene. Syke kom til disse templene for å bli helbredet av tempellegene som ble kalt therapeutai. Et avgjørende ledd i helbredelsesprosessen var inkubasjonsritualet der pasienten overnattet i tempelet og hadde en forventning om at Asklepios besøkte og helbredet den syke gjennom drømmer. Den berømte legen Galen, som var rådgiver for keiser Markus Aurelius under Antoninuspesten (ca. 165-180 vt), og som gjorde fremskritt når det gjaldt vitenskapelig medisin, hadde fått opplæring som en av therapeutai i Asklepiostempelet i Pergamon.   

Asklepios’ mytiske far, Apollon, ble også sett på som en aktiv bekjemper av pandemier som truet Middelhavsområdene i antikken. Under Antoninuspesten, som sannsynligvis var et utbrudd av kopper, utstedte Apollos orakel i Klaros «resepter» for å forhindre spredning av sykdommen som truet byene i Lilleasia. En av disse som gjaldt byen Hierapolis i Frygia hadde følgende tekst: «Rundt alle porter bygg en helligdom til Klariske Apollon, hans hellige statue fylt med piler som ødelegger sykdommen, som om han ville med sine bueskudd drive bort den grusomme sykdommen.»  I dette tilfellet ser vi at både leger og statuer ble oppfattet som relevante for å bekjempe spredningen av smittsomme sykdommer i antikken.

Et annet eksempel på dette delte ansvaret guder og leger hadde til å bidra til god helse for mennesker i den gresk-romerske verden er innskrifter fra romerske soldater. Særlig interessant er alterne viet til Asklepios av militærleger som hadde ansvar for sårede og syke soldater. For eksempel dediserte Sextus Titius Alexander, lege for den femte Praetoria kohorten, i 82 vt. et alter i Roma til «Asklepios og for hans medsoldaters gode helse.». En annen innskrift viser en soldat, Marcus Ulpius Honoratus, som er takknemlig overfor både de helbredende guder og hans lege (innskrift datert 2 århundre vt.) Han dediserte et alter til Asklepios, Hygieia (en av Asklepios’ mytiske døtre), sin familie og til «Lucuis Iulius Helix, en lege som oppmerksomt og hengivent har sett til meg.»

Med utgangspunkt i denne oversikten er det tydelig at for mennesker i den gresk-romerske verden var det ikke noe «enten/eller» i beslutningsprosesser knyttet til religiøs helbredelse og «vitenskapelig» medisin. Disse sfærene var gjensidig sammenfiltret. På et symbolsk nivå, ser vi spor etter dette forholdet også i dag. Kjernesymbolet til Asklepios, staven med slangene, er gjengitt på mange medisinske institusjoners logoer, inkludert WHO (Verdens helseorganisasjon.)

Andre interessante episoder

This result was supported by funding from the European Union’s Horizon 2020 research and innovation programme under the Marie Skłodowska-Curie grant agreement No 892604