Kan eksklusivisme være hyggelig?

Skadelige effekter av religiøs eksklusivisme er godt kjent, men kan eksklusivisme også være hyggelig? I dette innlegget diskuteres religiøs eksklusivisme.

På vår vakre, men konfliktfylte planet er vi altfor kjent med de skadelige effektene av religiøse eksklusivistiske påstander. «Du skal ikke ha andre guder enn meg», forteller den jødiske og kristne bibelen oss, og også mange ledere av andre religiøse samfunn forkynner et lignende budskap. Ifølge denne tankegangen er det – og her siterer jeg forskeren Jan Assmann – «en eksklusiv og ettertrykkelig sannhet som skiller Gud fra alt som ikke er Gud og derfor ikke må tilbes, og som skiller religion fra det som kommer til bli unngått som overtro, hedenskap og kjetteri.» Med andre ord, i denne mentaliteten er alternativer til vårt eget religiøse syn ikke bare annerledes: de er feil, farlige, og onde.

Et eksempel på denne holdningen og dens virkninger er skjebnen til den gresk- romerske guden Pan, gud for vill natur, gjetere, sex, og fruktbarhet, etter kristningen av Romerriket. De kristne «oversatte» ikke Pan til en kristen ekvivalent slik det var vanlig å gjøre når man hadde med andres guder å gjøre. I stedet erklærte de Pan og hans medguder som falske guder og demoner. Det tradisjonelle bildet av Pan – med horn og underkroppen til en geit – endte til og med opp, men mye senere, som en representasjon av djevelen.

Det første tilfellet av denne holdningen som forskere har funnet var på 1300-tallet før vår tidsregning, da den egyptiske faraoen Akhenaton undertrykte tilbedelsen av alle gudene unntatt én, Aton. Tankegangen, selv om den aldri er ubestridt, har vært og er fortsatt sterkt til stede i de tre viktigste vestlige religiøse tradisjonene, som alle, ikke tilfeldig, forkynner at det er bare én gud. Disse religiøse tradisjonene er selvfølgelig jødedommen, kristendommen og islam.

Denne eksklusivistiske egenskapen til de dominerende vestlige religionsformene har ikke stått uimotsagt. For å bøte på dette har kritikere foreslått å fjerne religion helt, basert på antagelsen om at dette er akkurat slik religion er. Andre har tatt til orde for «retur» til de hedenske religionene som ikke led av dette problemet. En annen tilnærming har vært å ikke forlate disse religionene, men å «fikse» dette elementet som anses som menneskelig snarere enn av guddommelig opprinnelse. Tilber ikke alle til slutt den samme Gud om enn på en annen måte?

Disse løsningene, særlig de som foreslår å «fikse» et sentralt element i disse tradisjonene, er ganske dramatiske og, slik ting ser ut for øyeblikket i verden, ikke særlig realistiske: En stor del av verdens befolkning er fornøyd med sin religiøse eksklusivisme, så vi kan bli sittende fast med den en stund. Så hvorfor ikke se på den lyse siden av religiøs eksklusivisme, nemlig hvordan radikal avvisning av andres tro ikke nødvendigvis fører til fiendtlig oppførsel mot andre?

For det første tror de fleste religiøse eksklusivister at deres religion får dem til å være moralsk overlegne tilhengere av andre religioner. Dette kan selvfølgelig være en unnskyldning for fiendtlig oppførsel – de gode gutta må kjempe mot de slemme. Mer logisk (men også mer sjelden) er det imidlertid at den religiøse eksklusivisten skaper en forpliktelse til å uttrykke denne moralske overlegenheten ved å være mer kjærlig, tolerant, sjenerøs, og så videre enn de som holder seg til feil, og dermed umoralsk, tro. Så du kan vise at du er bedre ved å oppføre deg bedre.

En annen måte å gjøre eksklusivisme «hyggelig» på er å rette kravene, og derfor aggresjonen, til din eksklusivisme kun mot den eksklusive gruppen av rettroende mens du lar de vantro andre være i fred.

En annen måte å gjøre religiøs eksklusivisme «hyggelig» på er å dempe avvisningen av andre religioner ved på en eller annen måte å gi dem en plass i ens egen religion, og som et resultat et visst nivå av respekt. Muslimske herskere, for eksempel, har tradisjonelt forpliktet seg til å beskytte dem de kalte bokens folk, hovedsakelig jøder og kristne, men ofte også utvidet til andre med skrift som har sin opprinnelse i guddommelig åpenbaring. Selv om muslimer anser disse skriftstedene som korrumpert og derfor underordnede, befaler deres religion dem fortsatt å tilby beskyttelse til dem som tror på dem.

Et annet eksempel på denne typen «hyggelig eksklusivisme» er det kristne argumentet som opprinnelig ble fremsatt av kirkefaren Augustin av Hippo i 4.-5. århundre, et argument som har reddet mange jødiske liv. Augustin hevdet at jøder er som Kain, sønn av Adam og Eva og Bibelens første morder. Selv om at jødene er forbannet for deres forbrytelse – som de fleste av hans samtidige medkristne ga Augustin skylden på jødene og ikke romerne for Jesu død – beordrer Gud, som han gjorde i Kains tilfelle, at deres liv skal beskyttes. Uten dette argumentet ville det jødiske livet i det kristne Europa kanskje ha forsvunnet.

En siste måte for hyggelig religiøs eksklusivisme er faktisk ganske vanlig på steder hvor religiøs eksklusivisme er normen, og dermed ukjent for de fleste av dere fra Norge. Dette er hva lærde har kalt «praktisk toleranse» og går omtrent slik: Jeg sørger for at ingen misforstår at jeg forakter, si, «jøder». Etter å ha gjort det klart, kan jeg ha vennlige forhold til jøder, og forutsatt at de godtar å holde sin offentlige profil lav, kan jeg la dem praktisere sin religion fritt. Dermed kan den eksplisitte avvisningen av den andre noen ganger faktisk gjøre det mulig å tolerere den andre. Denne tilnærmingen, tror jeg noen ganger, er nesten det motsatte fra vår i dag, når vi tillater oss selv å opptre med intoleranse takket være det faktum at vi bekjenner at vi respekterer «den andre».