Historien om kristne i Romerriket blir ofte sett på som en historie om religiøs forfølgelse. Det er lett å se for seg den onde keiser Nero som straffet romerske kristne med å brenne dem på bålet, etter at de på feilaktig grunnlag ble anklaget for å ha satt byen i brann, eller å forestille seg amfiteatrene der kristne martyrer ble kastet til løvene når de nektet å tilbe de hedenske gudene og keiseren. Slike forestillinger har støttet opp om inntrykket av at det var en periode med store forfølgelser som endte først da Konstantin tok til seg kristendommen som sin personlige religion (312 v.t.)