Hva er islamofobi og er det et globalt fenomen?

Hvordan havner t-skjorter med islamofobe budskap fra England på en anti-islamsk demonstrasjon på Sri Lanka? Iselin Frydenlund, professor i religionsvitenskap ved MF og leder for prosjektet INTERSECT, forsker på slike globale strømmer av islamofobi.

«Islamofobi» brukes som en samlebetegnelse for anti-islamske og anti-muslimske holdninger og handlinger. Et eksempel fra norsk kontekst ville være utsagn som at muslimer er «morder-Zombier», slik vi finner det i pamfletter fra Stopp Islamiseringen Norge (SIAN). Begrepet er en avledning av det greske ordet «xenofobi», som betyr fremmedfrykt, og brukes på tilsvarende måte som «antisemittisme» eller «homofobi».

Begrepet «islamofobi» kan føres tilbake til franske forskere som på tidlig 1900-tall kritiserte egne myndigheters fremstilling av islam og muslimer i franske kolonier i Nord-og Vest-Afrika. I engelskspråklig akademisk litteratur er det først og fremst Edward Said (1935–2003) som introduserer begrepet i hans analyser av Vestens negative fremstillinger av «Orienten» og av islam. Said viser hvordan negative forestillinger om islam og Midtøsten er nært forbundet med europeisk koloniherredømme i Asia, Midtøsten og Nord-Afrika.

Likevel ble ikke «islamofobi» utbredt i det offentlige ordskiftet før rapporten «Islamophobia: A Challenge for Us All», utgitt av den britiske tenketanken The Runnymede Trust i 1997. Begrepet er omstridt, blant annet fordi det er analytisk vagt: hvordan kan man egentlig skille mellom legitim religionskritikk og «islamofobi»? Videre kan «fobi»-endelsen forstås som en sykeliggjøring av folk som kritiserer islam som religion, eller muslimer som gruppe. I regjeringens «Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer», lansert 23. september 2020, brukes ikke begrepet «islamofobi».  

Til tross for denne problematikken er begrepet godt etablert både i den offentlige samtalen og i akademisk fagspråk, og uavhengig av hvilken definisjon man legger til grunn, er det bred enighet blant forskere om at vi står overfor en systematisk negativ og stereotypisk kunnskapsproduksjon om islam og muslimer. Videre viser forskning at hatefulle ytringer mot islam og muslimer har økt dramatisk de senere årene, og at norsk politi parallelt rapporterer om en klar økning i anmeldt hatkriminalitet mot muslimer.

«Islamofobi» som forskningsfelt finnes innenfor disipliner som statsvitenskap, antropologi, sosiologi og religionsstudier.  I dag er studiet av islamofobi spesielt knyttet til forskning på rasisme og fremveksten av ytre høyreideologi i Europa og USA, men står også svært sentralt i forskning på hindunasjonalisme i India og buddhistisk nasjonalisme i Asia.

I Forskningsprosjektet INTERSECT (Intersecting Flows of Islamophobia», prosjektperiode 2019–2023) forsker vi på islamofobi fra et globalt perspektiv, ikke bare som et fenomen som oppstår parallelt flere steder i verden, men globalt i den forstand at islamofobi som diskurs sirkulerer på tvers av nasjonale og kulturelle kontekster.

Digitale nyhetsmedier og ulike sosiale medieplattformer gjør at forestillinger og praksiser (enten i form av tekst, bilder eller memer) spres raskere enn noen gang før. En slik global «hyper-forbindelse» innebærer for eksempel at meningsinnhold fra én kontekst på svært kort tid blir medialisert inn i en annen sammenheng der det forflyttede meningsinnholdet slår rot og gis (ny) mening. For eksempel har høyreradikale aktivister i England på sosiale medier delt innhold fra hindunasjonalister i India om såkalt «corona-jihad». Denne hatkampanjen innebærer at muslimske minoriteter gis skylden for spredningen av COVID-19. Slike meldinger følges av anti-muslimske memer som fremstiller muslimer som smittsomme virus.

I løpet av de siste to årene har vi sett hvordan nye digitale plattformer (som for eksempel 4chan) gir nye muligheter for «global samskriving» av høyreekstrem ideologi og hat mot folkegrupper. «Global samskriving» forstår vi i denne sammenhengen som produksjon av digital tekst på ulike nettfora der forfatternavn ikke er kjent, eller forfatteren bruker pseudonym, og der mange ulike kommentarer og innlegg tilsammen utgjør en større tekst om et tema. I slike ideologiske univers finner vi intenst hat mot muslimer, men også mot jøder, svarte, kvinner, homofile og ikke minst «multikulturalister» som anses som svikere og forrædere av nasjonen.

Både den globale «hyper-forbindelsen» og «samskrivingen» kan hjelpe oss med å forstå massakren på bedende muslimer i Christchurch på New Zealand i 2019. Den australske terroristen som angrep de to moskéene tolket for eksempel flyktningstrømmen til Europa i 2015 inn i en stor konspirasjonsteoretisk fortelling om et påstått hvitt folkemord. Som en direkte hyllest til 22. juli-terroristen i Norge, ønsket han å starte en global krig mot islam for å forsvare Europas «hvite befolkning». Terroristen live-streamet terrorhandlingene via Facebook i håp om å inspirere et globalt høyreekstremt publikum. Det oppnådde han til en viss grad, for etter Christchurch fulgte flere angrep i USA, Tyskland og Norge (angrepet på al-Nor-moskéen i Bærum) som alle referer tilbake til terroren på New Zealand. Massakren på muslimer i bønn i Christchurch regnes derfor som et viktig vendepunkt i globaliseringen av høyreekstrem terror.

---

SE OGSÅ!